Jeg gråt og gråt, jeg gråt i kor med den 3 uker gamle babyen jeg hadde liggende på fanget.
Hun var sulten, IGJEN.
Der satt jeg med to slintrer av brystvorter, såre, blødende og med dype sprekker. Jeg var helt sikker på at den den ene kom til å falle av om den ikke fikk hvile.
Ingen hadde fortalt meg dette.
Ingen hadde fortalt meg at amming var vanskelig. Skikkelig vanskelig.
Alle bilder, alle videoer, alle skriv forteller at det er viktig å amme, at det gir helsefordeler både for mor og barn.
At barnets immunforsvar styrkes, båndet mellom mor og barn blir sterkere. Ingen skriv fortalte meg hvor utmattende og utfordrende det kunne være.
Jeg satt der å gråt, jeg var utslitt, hadde så umektelig vondt, jeg gruet meg til neste mating, hver eneste gang.
Hvor ble det av den kosestunden det stod om i alle bøker?
Den stunden hvor båndet mellom mor og barn skulle vokse, blikkene møtes og hendene holder, mens babyen gurgler med melk i munnviken.
Dette var mitt første møte med amming, jeg var riktig nok en ung førstegangsmamma med mine 21 år på baken.
Men kjære vene som jeg ønsket å amme.
Jeg gav meg ikke, jeg hadde bestemt meg jeg SKULLE amme.
Amming er det beste for barnet, det stod det, OVERALT!
Men hva med mamming?
Jeg har fullammet 5 av 6 barn, men med alle har jeg strevet noe vanvittig etter anbefalingene.
Jeg har trosset grenser jeg ikke ville anbefalt noen.
Sår, smerter, tårer, og gørr.
Psysisk og fysisk stress.
Perioder så heftige at jeg nærmest mistet meg selv.
Om jeg er stolt?
Jeg vet ikke om jeg burde være det?
Om jeg er takknemlig for at jeg klarte det?
Veldig !
For er det noe jeg har fått erfare er det at det er virkelig ingen selvfølge å gjøre det som er fremstilt som det mest naturlige i hele verden, det å amme sitt barn.
Dette er vi ikke ærlige nok om.
Selvfølgelig, for noen går det hele på skinner.
Men mange opplever humper og dumper i sin ammekarriere.
Noen klarer ikke amme i det heletatt, andre noen måneder, andre bare noen uker, noen vil ikke amme pga ulike utfordringer.
De aller fleste har det som skal til for å kunne amme etter helsemyndighetenes anbefalinger.
Men det krever innsats og ikke minst, at vi tørr spørre om hjelp og at hjelpen er tilgjengelig.
MEN uansett hvor hardt man prøver, finnes det en grense.
Uansett hvor viktig amming er, er mamming viktigere.
Og dette snakker vi alt for lite om.
Jeg har tilgode å lese en eneste artikkel, bok eller se en film om amming hvor dette blir nevnt i en eller annen grad.
Hvor viktig det er med en mamma som har hode over vann, som har overskudd til å hjelpe barnet, se barnet, være nær barnet.
Det er og blir det aller aller viktigste.
Dette fikk jeg ta og føle på både i praksis og teori med sjette barn.
Jeg hadde en lengre og bredere erfaring enn del fleste når det kommer til amming.
Kommet over den alt for lite nevnte ammekneiken med fem ulike barn.
Klart jeg skulle klare han her også.
Jeg har jo allerede avslørt at det var et mission impossible.
Jeg og den vesle fine karen klarte det rett og slett ikke.
Han fant aldri noen teknikk, jeg fant aldri ut hvordan jeg skulle vise han det.
Han fikk ikke nok mat, alle veiinger, målinger viste det.
Jeg SKULLE klare det. Jeg pushet og pushet, helt til vi begge dinglet utenfor kanten med en hånd på
den ene kvisten det var å gripe fast i. Jeg utslitt, frustrert, lei meg og oppgitt.
Han, kun 3 mnd gammel og usannsynlig sliten og ikke minst sulten.
Hvem som overbeviste meg husker jeg ikke, jeg var nok mest sannsynlig både forbanna og skuffet over mennesket som ikke så at det var noen mulighet for å gjøre det eneste jeg mente var riktig, likevel var jeg så sliten at jeg valgte å følge rådene.
Jeg gikk gjennom en vanvittig sorg, ammesorg heter det vist.
Tenk at det i det heletatt finnes et slikt ord, det sier så mangt.
Jeg tror det var maks 2 dager før både jeg og den vesle gutten hadde en annen hverdag.
Plutselig kunne jeg se han, han orket å se på meg, jeg kunne stole på at han fikk i seg mat, brystvortene mine grodde, skuldrene ble lavere, han sov (ørlitt) bedre, kort oppsummert, begynte jeg å glede meg til dagene med han.
Jeg ønsker på ingen måte å fortelle deg at du ikke skal prøve å amme med dette innlegget.
For om kroppen din klarer, psyken din klarer, om barnet ditt klarer, er det fantastisk praktisk, fint, flott og ikke minst bra for dere begge to.
Men om kneika er for lang, om du hjelpen dere trenger ikke finnes, om barnet ikke takler, du ikke takler, psyken skranter.
Vit at det finnes en grense og den bør tørre å sette med god samvittighet.
For det er faktisk slik at hvor god kjærlighet du gir til barnet avhenger ikke om maten
barnet får er på flaske eller bryst, men hvor tilstede du er som mamma.
Jeg ønsker å fortelle deg at det finnes en grense med dette innlegget.
Og den bør sette et sted før det går for langt.
Mamming, er viktigere enn amming.
MYE viktigere.
Du har SÅ rett, igjen!! ❤ all ære til deg, som setter ord på de viktige tingene, og ikke minst som til slutt gjorde det eneste riktige for deg og Daniel ❤
Viktig å finne det som er riktig for seg og sitt barn.
Første mann hadde gulsott og det var veiing før og etter amming og jeg måtte pumpe meg hele tiden, men jeg fikk ikke nok melk.
Husker jeg sa under legevisitten, jeg må jo amme han, da husker jeg legen sa at det viktigste var at han fikk mat og jeg slapp å stresse. Så han fikk tillegg og jeg ammet han på natten. Det funket for oss.
Er så glad legen ikke så ned på meg, men faktitisk foreslo å gi tillegg, det er jo der av en grunn.
Helt enig i at det bør være mer fokus på mamming. Jeg har fortsatt kjempe dårlig samvittighet og en sorg over at det ikke gikk med mine to barn. Dessverre stolte jeg for mye på det offentlige helsevesenet så når jeg forstod at man skulle gå privat for å få ordnet opp i problemet var det for sent (stramt tungebånd). Sprekker, blod, sopp, brystbetennelser, puppenekt for babyene. Amming var for meg kun strev, smerte og sorg. Nå er det fortsatt en stor sorg og skam (flere år siden).
Dette er så viktig 💕 I ammehjelpsgruppa på facebook og andre forum er det pekefingeren og ammepolitiet hvis en sliten mamma spør om råd for å få en pause eller holder på å bryte sammen. Og hvis helsestasjonen foreslår tillegg MME er det bare å bytte helsesøster, for hun er jo udugelig visstnok. Takk for dette innlegget, du er super! Mamming er viktigere enn amming. Lykke til med nr 7😀
Det er et viktig tema du skriver om.
Jeg fikk et flaskebarn. Flaskebarn hva var det. Ingen kunne hjelpe meg med alle spørsmålene, helsesøster var negativ så hun kunne ikke gi meg noe svar på alle mine spm. Fikk beskjed av helsesøster å gi han mat etter hva som stod på pakka av tid og mengde. Dette var første mann så jeg gjorde som hun sa. Gi han mat hver 3 time. Uansett om han sover eller ikke . .i ettertid har jeg snakket med andre og de gir flaske når barnet er sulten. Akkuart sånn man gjør det når man ammer. Man skal ikke være redd for at barnet ikke får den viktige melken. Jeg pumpet meg i tillegg å ga på flaske i 3 mnd da var det for lite melk . Så alle mammaer ikke føl at dere ikke er gode nok hvis man ikke får ammet. Den feilen gjorde jeg. Tørte ikke å vise omverden at jeg ikke klarte å amme…. for det var jo det man leste overalt. At alle ammer. Ser det i ettertid at jeg ikke var den eneste. .. Så alle kjære mammaer. Gjør der som er best for dere..
husker jeg gråt når det gikk opp for meg at jenta mi ikke la på seg etter fødsel. Gikk ned ganske mye. Hun lå til brystet hele tiden følte jeg, men jeg viste… jeg hadde ikke nok melk. Helsesøster sa at den kom, måtte bare fortsette. Jenta gikk mer ned. Gråt mer over presset fra helsestasjon, frustrert over meg selv. Følte meg som en dårlig mor. Så glad for mme og flaske. Jeg er en god mor! Fortsatt sårt etter så mange år. Ammesorg finnes. Men også frustrasjon over manglende respekt og forståelse fra helsestasjon.
Såå enig med deg. Etter tre misslykka forsøk og tre runder med ammesorg er jeg lei meg for at jeg ikke kasta inn håndkle lenge før. Ville jo så veldig få det til, men det gikk ikke noen av gangene. Når jeg ser tilbake idag skulle jeg ønske at jeg gikk rett på flaske med tredjemann og skånte meg selv for den enorme skuffelsen som inntreffer når du innser at du ikke får det til nok en gang og føler deg som verdens verste mor. Så fint at du tar dette opp❤
Takk for viktig tekst!
Fint med mulighet til å få dele min historie, som jeg alltid kommer til å bære med meg.
Jeg tok en brystreduksjon som 21-åring, en helt nødvendig operasjon. Brystene var gigantiske, overkroppen smal, og jeg slet med å finne bher og klær som passet. Hadde masse arr etter operasjonen, men angret den aldri.
Da jeg var 33 ble jeg mamma og skjønte hvorfor min egen mor hadde prøvd å få meg til å droppe operasjonen. Jeg hadde tenkt på amming som noe litt rart og ekkelt. Da babyen min ble født, kjente jeg på en sterk lengsel etter å fullamme ham. Det meste av brystene mine var operert bort og jeg produserte minimalt med melk. Det var ikke noe press fra helsevesenet, bortsett fra dårlig info om flaskemating og ingen vakre bilder av flaskebarn i brosjyrer.
Jeg delammet mine to barm til de var to måneder. Jeg kommer alltid til å ha ammesorg, men det verste forsvant da den yngste var rundt fire måneder.
Jeg ammet mine barn i hhv 3,4 og 8 mnd. Når jeg ser tilbake på det nå, tenker jeg at akkurat antall måneder egentlig ikke spilte så stor rolle. Alle tre er i dag like fine, friske, smarte og livlige 😄 (De er nå 2, 6 og 11 år)
Så viktig at mamming er det riktigste!
Førjeg fikk barn var jeg fast bestemt på at jeg skulle amme,. Det ble en tøff start for baby og morsrollen. De på føden pumpet og ga nok noe tillegg. Husker jeg sa det på barsel at *gi jenta mi mat, dette er nytteløst. De ble litt overrasket men jeg fikk støtte. Likevel leide jeg med brystpumpe hjem. Jeg pumpet noen ml ut og masse krefter ut. Nei sa jeg. Vi gir flaske! Da kunne vi ha både mamming og papping 😊
Tårene triller her… hvis jeg bare hadde lest dette innlegget før jeg fikk barn. Jeg pinte meg igjennom 3 mnd med smerter. Og disse månedene ble faktisk helt ødelagt, og jeg koste meg ikke noe med babytiden. Det er så trist å tenke på nå, 1 år etter. Dersom jeg skulle gjort det på nytt hadde jeg ikke vært i tvil!! Mamming foran amming ❤️
Mamming foran amming! <3 Veldig bra at du tar det opp! Jeg har selv flaskebarn. Møtte aldri på fordommer når jeg var ute, satt fint på ammerom med flaske mens andre ammet. Men på facebook og i forum lever det mange fordommer, formeninger og antakelser. Vil tro mange henvender seg til nettet hvis de ikke har noen venner/familie med samme erfaringer og da trenger man å se at det går helt bra om man må gi opp ammingen.
Jeg hadde så utrolig lyst til å amme mitt barn. Problemet var veldig flate brystvorter og en baby som skulle ha mye mat fort. Pumpet meg hver 3. time hele døgnet men hadde likevel for lite og måtte supplere med NAN allerede på sykehuset. De var veldig hyggelige der, aldri ammepress og selvfølgelig skulle babyen min få mat. Etter hjemkomst var melkeproduksjonen fremdeles dårlig og jeg innså noe motvillig at det var best å gå over til flaske 100%. Det hjalp at min søster hadde opplevd dette med sine barn men det var fremdeles en sorg over å ikke få det til. Men det var det beste for meg og for mitt barn.
Jeg husker tiden når jeg prøvde å amme. Det var en grusom smerte som jeg ikke holdt ut. Jeg ga opp etter 1 uke. Jeg begynte å pumpe, og jeg pumpet i 6mnd. Følte at jeg ikke gjorde noe annet enn å pumpe. «Jada, jeg skal bare pumpe først.» Det var standardkommentaren min. Det jeg syns var så unødvendig var folk som sa «Jeg skjønner ikke hvorfor du ikke ammer. Det var noe av det fineste jeg husker fra den tiden.» Hvorfor ikke heller gi støtte og forståelse. Hadde jeg fått det til, så hadde jeg gjort det. Jeg var heldig, og hadde sinnsykt mye melk. Pumpa ut 300ml fra hver pupp, hver 3.time. Så det tok mye tid!
For ei vis dame du er. ❤️ Jeg lover herved meg selv at den dagen jeg er så heldig å bli mamma, skal jeg ta med meg dette og faktisk våge å både tenke og tro at om barnet får melka via puppen eller flaske og om det er egen brystmelk eller erstatning, ikke spiller noen rolle, så lenge det er til det beste for både barn og mor. Det finnes ikke noe viktigere enn mamming.