Om jeg skal være helt ærlig med meg selv, så vet jeg jo at dagene jeg la bak meg forrige uke var ekstra tøffe.
Både psykisk og fysisk igrunnen, men spesielt psykisk.
Merkelig hvor sliten man kan bli i kroppen av påkjenninger på hodet og hjertet.
For å riste det hele litt av meg valgte vi å ta med ungeflokken og min fine mann for en overnatting på Barnas hotell i Sarpsborg og vognshopping påfølgende dag.
Torsdagen ble knall, det var virkelig påfyll for sjelen å være omringet av fornøyde barn og ikke minst gøy å begynne redebyggingen til vesle O kommer.
Men så.. på vei hjem fra en igrunnen ganske så rolig dag i sverige begynner takene i magen å ta seg opp.
Vi har litt å kjøre, jeg sier ikke stort til mannen, er vant med kynnere, både med litt ekstra tak i og ikke minst de som kommer regelmessig. Men så endrer det hele seg og jeg må puste og pese litt.
Jeg merker at mannen merker og snur seg regelmessig å ser på meg.
Han sier ingenting..
Så spør han.
Går det bra?
Jo da, det går jo bra, men det er tak i disse takene sier jeg.
Vi stopper for en matbit, tenker at en liten kjørepause, strekk på bena og en matbit kan hjelpe.
Jeg tusler en etterlengtet tur på do og får sjokk.
Blod.. igjen.
Pokker.
Jeg ringer føden,
talen er klar, du kommer inn, så raskt du kan.
Vi får kjørt den siste biten hjem, på veien tok vi kontakt med vår fantastiske gode barnevakt og hun kastet seg i bilen.
Vi kaster av unger og litt bagasje, og kjører så den lange timen til sykehuset.
Jeg er igrunnen ganske rolig, hun sparker godt der inne og jeg vet at vi har passert en gylden grense, vi er over 30 uker.
Jeg var sikker på at jeg bare skulle få beskjed om å ta det med ro og reise hjem igjen.
Men en sjekk for mye er bedre enn en for lite.
Den holdningen har jeg til magen altså..og DET burde du også ha.
Rom for en liten avsporing her altså.
Er du usikker, ring, ring og atter ring. Ikks spør på forum eller fb gruppe, RING.
Det gjorde jeg, selv om jeg igrunne var klekkelig sikker på at dette var ingenting å snakke om.
Men på sykehuset tar historien en ny vendig.
Vi settes på CTG, babyen har det fint, men takene i magen gjør utslag på registreringen.
Både på pulsen til barnet og på selve sensoren.
Nye undersøkelser inne hos legen.
Ultralyd både på mage og der nede (som jeg hater disse nedentil undersøkelselsene)
Det er modning på gang.
Du må legges inn.
Da kjente jeg alvoret bli kastet over meg.
Modning? Hva er jeg i fødsel?
På en måte, er svaret jeg får.
Takene dine gjør utslag på modningen så dette må vi stoppe.
Det ble drypp, riedempende og noe attått.
Flere undersøkelser og overvåkning.
Nye kontroller, enda mer modning.
Sengeleie i de neste timene, ny kontroll morgen etterpå, fortsatt modning.
Nytt døgn på sykehus, ny sjekk.
Puh, ingen endringer men ingen bedring heller.
Jeg sitter hjemme nå.
Det ble to netter på overvåkning på sykehuset.
De innvilget perm slik at jeg kunne få kommet meg hjem og slappet av.
Reglene er klare og enkle.
Ta det med ro (så mye som mulig)
INGEN fysiske anstrengelser.
INGEN tunge løft
Sitte/ligge det jeg kan
Lytte til kroppen og ringe ved det minste tegn og symptomer til at ting tar seg opp igjen.
Men nærmest umulig å følge.. det skal jeg innrømme..
Vi blir passet godt på, og skal på jevnlige kontroller for å se at alt er som det skal.
Dette betyr så absolutt ikke at hun kommer før tiden.
Men det betyr at jeg må roe ned. Jeg skal gjøre så godt jeg kan.
De er psykisk stress de tenker er årsaken. Og når det er så nært som hos meg så er det vanskelig å legge det helt bort. Man kan ikke bare pakke ting inn i vatt heller. Men prioritere kan man, fylle mere på av mennesker som gjør en godt, og bruke så lite som mulig av både tid og energi på de menneskene som ikke gjør det, uansett hvor nære de er.
Beklager kodesnakket her, men poenget mitt er at man skal ikke kimse av psyiske påkjennelser, de kan ha stor påvirkningkraft på kroppen. Så man skal respektere og ta hensyn både til sin psykiske og fysiske helse. HØR HØR 😉
Her skal vi iallefall prøve å ta så rolige dager som mulig.. og det er jo ikke bare bare det heller..
men vi skal prøve.
Og dere, TUSEN TAKK for all støtte på snap, dere er jammen meg fine altså !
Følg meg gjerne du også: Idebankmamma
MAsse masse lykke til <3 Godt du er passert 30 uker, men hadde vært godt for dere at du passerte 35 også i allefall <3 God klem til dere <3
Stor god avslappende klem❤️❤️
Sender gode tanker ❤
Phu….fikk litt sån flashback til når jeg var gravid med størsten. Å første gang dette skjedde var i uke 28 og deretter i ule 30 og så ja…han kom ikke før en dag før termin ?? Masse lykke til, håper du kommer deg nermere termin ??
Jeg jubler for hver uke som gikk fra uke 28, og med fullt fokus på å holde sofan og ikke gå mer enn nødvendig holdt hun seg inne til uke 35. Da kom hun nok fordi jeg fikk så dårlig samvittighet for at jeg ikke ble med storesøster en liten tur på 17 mai, så jeg tok meg en ørliten tur ut. Det gjorde utslaget og satte igang modning for fullt så lille kom i rakettfart noen dager etter. Så hold deg i ro, ikke tenk at “dette gjør sikkert ikke noe å gjøre”. Nyt sofan i noen uker så godt du kan! Lykke til!
Lykke til med siste ukene Nina, vi får håpe at lillesøster er veldig tålmodig og klarer å vente noen uker til for å møtes sine søsken og pappa og mamma. Du gjør en flott jobb!! Men slapping av er viktig! Når man må så må man ?. Mange tanker!
Godt å høre at hun blir inne der en stund til. Du er en helt fantastisk kvinne? Nå må du slappe av og la dagene gå som de går. Har ikke mange ukene igjen. Tror du og jeg er så si like langt på vei. Det som hjelper meg gjennom dagene mine er barna mine,mannen min og deg. Ja du leste riktig? Er så koselig å stå opp med storyen din og det du har på hjertet.? Vi får telle ned sammen?