Jeg kysser henne midt på nesa om jeg strekker halsen litt.
Hun er i ferd med å ta meg igjen, trolig blir hun lengre enn meg også.
På armen sitter minstemann følger med, gransker oss begge.
Smiler så ørene løfter seg. Smiler lenge, så lenge at både jeg og hun må le.
Han ler også, med hele kroppen.
Jeg holder de begge i hver sin arm.
Hun markerer begynnelsen, og han slutten.
Jeg tvi holder, på de begge to.
Vil ikke slippe taket, ikke i de, eller tiden.
Bare være, slik det er, akkurat nå.
Det er trygt, det er godt. Det er fint.
Jeg liker meg i denne hulen, selv om alt er i vakuum, og til tider overveldende.
Men jeg har jo blitt vant til denne boblen som hun begynte, her har jeg vært i i 13 år.
Nå siver sakte men sikkert tåken vekk og jeg ser en annen tid der fremme.
Hun er 13 år, det er knapt til å tro.
Siden hun hang på armen min i går.
Han er fem måneder, det er knapt til å tro.
Jeg fødte jo han i går?
Den lille bylten som krølla seg inn i halsgropen min og knapt enset verden er blitt en nysgjerrig kar som er sulten på livet.
Og hun som gav meg verdens finest, mest utfordrende, utmattende og kjærlige rolle er i ferd med å riste av seg det som er av barn.
Jeg er så uendelig stolt, over henne, over han, over meg, over vårt.
Det er ikke bare barna som har vokst, jeg er dobbelt så stor selv. Iallfall hjerte mitt.
Hun er beviset på at tiden går fort. Han er bevise på at det er skummelt å blunke.
Evig takknemlig kniper jeg de litt ekstra hardt, hun som begynte og han som avslutter.
Boblen er heldigvis seig.
Jeg har fortsatt igjen noen dager, måneder med søte babytær, milepæler, trillende barnelatter og små kropper som fyller armkroken min.
En ny tid venter
Jeg er redd tiden.
Men jeg gleder meg også, såpass ærlig skal jeg være.
Forandring fryder sies det.
Og noe sier meg, at vi har et eventyr av foranringer foran oss.
Sammen, som en flokk med voksende soldater som sakte men sikkert rister av seg barnet.
Og etterhvert som minstemann vokser til, får jeg også ta mer og mer del i resten av flokken.
Disse små, snart store menneskene skal jeg og den fine mannen min få æren av å følge, fy søren så heldig jeg er.
Men la oss vente litt til.
La meg stå akkurat slik det er nå.
med begynnelsen i en hånd, og slutten i den andre.
Bare litt litt til, bare litt.
Jeg synes det er litt morsomt at dere startet med en kopi av deg, og avslutter med en kopi av mannen. De i mellom er blanding av begge😊 Fin familie, og jeg skjønner at du vil holde fast enda litt til ♥️
He he ja du synes det? 🙂
Så fin gjeng du har. Ho er veldig lik deg.
For en fin familie du har å. Nyt småbarns tiden.❤👍😊
Åh, så fine ord som treffer rett i hjertet❤️ Jeg kjenner meg så godt igjen i beskrivelsen din! Med en skikkelig attpåskatt opplevde vi fødsel, konfirmasjon og at eldstemann flyttet hjemmefra i løpet av seks måneder😱 Det er skummelt å blunke, og man vil bare tviholde på den første og siste, litt ekstra…før neste fase begynner❤️
For noen goe unger dere har Nina. Og minstemann Daniel er jo bare sååå nydelig! Jeg har to barn, har veeeldig lyst på en til, men gubben har lagt ned veto dessverre. Er bare å glede seg over det en allerede har.
Kjenner meg SÅ godt igjen i dette. Vil ikke ut av min boble som startet for straks 33 år siden, og nå er minstetutta fyllt 13. Imellom der er det en flott kar som nettopp fylte 18 og tok sertifikat for bil denne uka :O Ett par bonusbarn på 33 og 38 er det også blitt. Og en hel haug med barnebarn <3 8 i tallet, der eldste bonusbarnebarnet startet på videregående i høst, og eldste barnebarn rett nedadstigende skal konfirmeres om ett par uker :O
Magisk sammensetning av ord, refleksjon, ærlighet og kjærlighet. ❤️❤️❤️