Det blå lyset slår mot meg.
Kroppen går i full beredskap og jeg setter meg opp.
Du gråter, sårt.
Jeg gløtter på klokka… 3.
Jeg tusler stille ned trappa for å ikke vekke resten av huset og går inn til deg.
Gjennomvåt av svette står du i sengen og strekker hendene mot meg.
Auuuu mamma…
Auuu magen min.
Jeg løfter deg opp, kjenner du koker.
Aj aj aj, jeg vet umiddelbart at dette blir en lang natt.
Å legge deg ned igjen i sengen, er uaktuelt. Det har du gjort klekkelig klart uten å si et ord.
Du tviholder rundt halsen min, nesa er lang inni halsgroppen.
Ikke løft tungt har legene sagt for dette svangerskapet. Akkurat nå shiter jeg i hver eneste anbefaling.
Jeg holder deg tett inntill meg, pakker med meg dyna di og tusler opp.
Jeg hadde rett, natten ble lang.
Lang både for meg og deg.
Små powernaps imellom magekramper og klynkegråt.
Du har det vondt og når du har det vondt har jeg det vondt.
På slike netter gjør det vondt å være mamma.
Magen gjør vondt igjen… du klynker uten å åpne øynene…
Jeg stryker, koser og hysjer, kjenner jeg er både trøtt og uendelig sliten..
det er vi nok begge to.
Mamma er her vennen,
Med hånda di trygt i min.
Det var søtt:) det er sånn vi har det:-) barna er alt for oss. Vi har hatt en tung uke, pappan og jeg har bytta på anna hverdag å være hjemme. Når han er hjemme sover begge to på sofaen, hans skjorte gjennomvåt av hennes svette- men så lenge ho ligger godt så spiller det ingen rolle. Om nettene ligger hun på tvers på meg- men hvis det hjelper på pusten og magen -er det helt okey:)