En time hos jordmor i dag var noe av det som stod på skjema.
Ikke noe ekstraordinært, bare vanlig check up med litt ekstra tid for prat og omtanke til en sliten sju barnsmor.
Jeg ser frem til jordmor timene, skal jeg være ærlig.
Det er den timen hvor jeg virkelig føler meg gravid i måneden.. ha ha uff, kanskje litt sørgelig men sant.
Men tiden er hektisk her i huset, det skjer noe støtt og stadig og jeg må innrømme at jeg glemmer at jeg er gravid.
Det var faktisk et av temaene på blokka i dag.
For, helt ærlig så glemmer jeg det, sånn på ordentlig.
Faktisk, ja nå tørr jeg si det høyt siden jordmor har bekreftet at jeg ikke er gal.
Men faktisk, så har jeg opplevd å få litt sjokk, ja nesten bli litt skremt når jeg ser meg selv i speilet.
For jeg klarer, tro det eller ei å glemme den gigantiske kula og at den er der.

Men jordmortimen, da er det fult fokus på meg, og den store kula med den lille inn i.
Og heldigvis varer fokuset ørlitt lengre enn den lille timen, og jeg husker iallfall resten av dagen at kroppen min nok en gang er en maskin. En RÅ maskin som lager fantastiske mennesker jeg skal få dele livet med.
Hun er fantastisk, jordmoren jeg følges opp av.
Spurte henne faktisk direkte når jeg fant ut at denne mageboeren hadde funnet plass i hula om hun ville være så snill å følge meg opp.
Hun var den som fikk meg gjennom dagene før fødsel på magisk vis, ei dame som gjør litt mer og enda litt til for sine pasienter.
Fantastisk dyktig jordmor som bryr seg.
Så vi prater om alt og ingenting.
Og vipps så sklir samtalen helt ut, og jeg forteller at jeg skal på Vixen, som finalist og har bedrevet litt mision impossible med å finne meg antrekk til den store kvelden.
Men hallo, sier hun og har glemt alt av den jordmor roen som hun så betryggende smitter over til meg på alle samtaler.
Jenta mi, sier hun og ler nærmest hysterisk.
Det er jo bare to dager til!!!
Jeg kjenner det går kaldt nedover ryggen.
1-2 dager.
TO dager!
Det er knappe 48 timer til det hele begynner, og jeg ANER ikke hva jeg skal ha på meg.
Null clue.
Du kan jo ikke sitte her du da, sier hun og vifter med armene, kom deg hjem og dykk i skapet.
Finn noe du liker og føler det komf i. så rocker du og kula hele greia.
Hun sier det med så iver og lyst at jeg kjenner at selvtilliten for hele arrangementet stiger.
Klart jeg skal.
Jeg glemmer nok for et øyeblikk at jeg er blivende  sjubarnsmor med en liten kar hjemme med 39,9 i feber.

Og ifra å ha planer om å bruke dagen på å finne outfit, gikk den heller med på å bli brukt som madrass av en varm bylt som kun synes livet var ok om han fikk være så tett til mamma som overhode mulig.
Og mens jeg lå der, kunne jeg scrolle meg gjennom alle de jeg skal dele kvelden med, og se hvordan de fartet fra spraytan, til neglefiksing, kjolesponsing og skoprøving.
KNEKK! Jeg kunne nesten høre selvtilliten knekken etterhvert som jeg sveipet.
Er klart jeg må være ærlig å si at det er med skrekkblandet fryd at jeg som småblubbete, meget gravid og ørlitt sliten skal tilbringe kvelden med mennesker som tjener penger på utseende sitt…
Det gjør noe med en, når man har brukt dagen på å knekke ut planer på hvordan man skal gå på do uten å knuse hjerte til en syk liten kar, og det man scroller seg gjennom er en influenser som feller noen stressa tårer fordi hun har booket spraytan og manikyr samtidig…..
Og når man sitter der i hjemmeuniformen (du vet jeg mener) med slitne negler, like hvit som en gulost og mørke ringer under øynene, blir man temmelig usikker på hva man har å gjøre i et slikt selskap..
Men så… scroller man litt til.
Og oppdager at innboksen er full av dette:

Og vips, var man temmelig klar igjen.
Proppfull av takknemlighet for å få servert en gode kjærlighet fra vilt fremmede mennesker som likevel kjenner deg.
Og som heier på deg, og som har stemt fra alle barnas enheter og enda litt til.
I morgen må jeg bestemme meg, dagen før er jo innafor det.
tross alt.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår