Om få dager, er jeg et helt halvt år.
For 6 små måneder siden meldte jeg min ankomst og fikk smake på luft for aller første gang.
Verden er kald, iskald.
En varm og myk hule med konstant temperatur, en uendelig strøm av mat og næring, nærhet konstant, ingen harde kanter eller skarpe lyder, kun deilige hjerteslag og tett omslynget.
Klart det er en kontrast.
Jeg har hatt mye å lære.
Bare det å spise, gape, svelge og puste. For en kunst.
Jeg øver enda, noen ganger går det fortsatt galt og hosten kommer kastende på.
For ikke snakke om en liten kropp jeg skal bli kjent med.
Jeg har jo tross alt to av både armer og ben.
Det krever mye, spesielt når man er så liten som meg, og følge med på den store verden rundt.
Lyder over alt, lukter og inntrykk. Men nå som jeg har blitt større har også nysgherrigheten vokst.
Det er jo et helt eventyr der ute!
Jeg er på en måte mer med.
Ser alt og alle bedre, og følger med iver og lyst med.
Det er vanskelig å kontrollere, for verden kommer mot meg enten jeg vil eller ikke.
Jeg elsker mennesker, aller mest mine, men og de som ser på meg.
Så lenge de holder seg passelig på avstand og jeg kan klamre meg fast til de trygge.
Men noe har skjedd.
Før var det bare oppmerksomhet, nå er det også forventninger.
Ruller han nå?
Finner søvnen selv?
Sover han natten gjennom?
Har han begynt å åle litt?
Alle lurer?
Burde jeg det?
Jeg merker mamma er lei, lei av spørsmålene som alltid kommer.
Oppgitt og frustrert.
Hun svarer tålmodig, selv om jeg merker hun ikke vil.
For jeg, jeg ruller ikke, åler ikke og sover så langt ifra natten gjennom.
Sovne selv, går det an?
Jeg mener, selv om jeg er mett, tørr og trøtt har jeg også andre behov?
Jeg er heldig, mamma hjelper meg, hver eneste kveld og natten gjennom.
Hun er sliten, det merker jeg.
Men en liten kar som meg kan på mange måter ikke noe for det.
Jeg driver jo fortsatt å finner ut av armer, ben, mage, og følelser.
Jeg har jo så mangt å lære.
Og både mamma og jeg vet at plutselig lærer jeg å rulle. og plutselig sovner jeg av meg selv.
Og enda bedre, en vakker natt, sover jeg også natten gjennom.
Hvem vet når jeg er klar.
Mamma håper det er snart.
Men vi vet godt at det er ingen kalender eller alder som bestemmer når.
Det er jeg. Kun meg og min lille kropp.
Når jeg og min ferske kropp og små ben er klar, da skjer det.
Og frem til da, skal jeg ta små babysteg i riktig retning.
For det er nettopp det jeg er..
en baby.
Du er så flink til å skrive🥰 Heldige Tobias som har en så fin, god og ikke minst tolmodig mamma som rugger og gjør alt som trengs for at han skal ha det best mulig💖 det du skriver er helt sant, alt dette kommer etter hvert❤️stå på du er rå💪😉
❤❤❤
Takk, Nina!
🍁❤🍁
Så fint skrevet❤
Jeg tror mange spør, og kommer med sånne kommentarer bare fordi de må ha noe å si, holde en samtale liksom… Dumme spørsmål som vi mammaer vet at svaret på egentlig ikke er så viktig. Kos deg med gutten din, gi han nærhet, trygghet og varmen din💙 Alt til sin tid… Han vil finne ut av det – når han er klar! Ferdig snakket😉 Jeg fikk også mange kommentarer på mating, leggerutiner og rugging m.m, men jeg svarte etterhvert at det går seg nok til før hun er konfirmant🤣 Så ble det litt komisk , og jeg så for meg hvordan det hadde sett ut🙈🤣
Forrige helg var hun konfirmant, og jeg kan love deg at jeg hverken rugger, mater, er like streng på leggerutiner osv lenger🤣🥰
Flott jente som fortsatt liker nærhet og kos, massasje, og bli klødd på ryggen❤
Så mitt råd til deg er å prøve å gi litt f… i spørsmålene som kommer, ikke la det suge ut energi – men prøv heller å vri på det til noe morsomt… Kanskje de som spør også skjønner at spørsmålet ikke er så viktig, det om han kan rulle og åle er egentlig ikke så innmari viktig å få svar på osv… For han kommer til å klare det i gooood tid før han er konfirmant uansett😉
Gøy å følge dere, så fortsett å være den gode mammaen du er, husk å pleie deg selv så du får nok tid til DEG også, og kos deg med flokken din❤❤❤❤❤❤❤