Jeg ber kanskje om det selv, når jeg klager min nød til mine følgere på Snapchat.
For det går vel i grunnen ikke stort annet enn klaging fra min side om dagen.. om jeg prøver å se på det litt utad.
For minstemann og meg, vi mangler en ting.
Søvn.
og ordtaket er feil, glem mat og drikke, det burde heller vært;
uten søvn, duger helten ikke.
Okey, så rimer det kanskje ikke, men man blir neimen ikke sterk i klypa av å ikke sove eller bruke mesteparten av sin våkentid på å jakte etter søvn.
Det er en så stor del av livet mitt akkurat nå, at det er vanskelig å ikke dele noe om det.
I tillegg ser jeg jo ut som et spøkelse også.. så det er vanskelig å skjule greia vi har gående.
Også er det godt å dele, min erfaring er det.
At det letter hjerte å få det ut.
I tillegg styrker det selvtilliten når man innimellom alt får bekreftelse på at man ikke er alene.
At det enten er noen som har vært der, og kan bekrefte at det blir bedre, eller at det faktisk er noen som sitter å synkronrugger med meg akkurat nå.
For det er det det går i, rugging.
Rugging, byssing og bæring.
Ja ikke så innmari mye bæring i grunnen for han vil helst være for seg selv, men merke at vi er i nærheten, på et vis.
Og når han er våken, er det ikke lange stunden fra små smil til store tårer og endeløse hyl.
Ingen av mine små har grått så mye som denne karen og det føles så vondt og utmattende.
Jeg.holder.på.å.bli.gal.
Så sliten, utmattet og ikke minst lei av å kjempe mot følelsen av udugelighet.
Og det er nettopp det.
De aller fleste mødre tror jeg kjenner seg igjen, når jeg sier at den værste og største følelsen som dukker opp når du ikke får stagget ditt eget barns gråt er udugelighet. Og det er da det er så vanskelig for meg å fatte og begripe at det første noen velger å gjøre, når de ser å hører en sliten, oppspist, fortvilet mamma på randen. Er å stille kritiske og idiotiske spørsmål som,
Hvorfor bare slutter du ikke å rugge han? Ser du ikke at det er du som gir han uvanene?
Hvorfor er du ikke ute å går når du uansett må trille han?
Hvorfor får han flaske, om han plages med magen er det mye bedre at du ammer?
Hvorfor samsover du? Burde han ikke ha lært å sove i egen seng nå?
For guds skyld ikke la han sovne til stimuli fra deg, du gjør deg og barnet bare en bjørnetjeneste av det hele.
Og for all del, jeg burde kanskje vært ute å trillet, sluttet å rugge han, prøvd å fortsette å amme, puttet han konsekvent i sin egen seng etter oppvåkning og lukket ørene, gått ut av rommet, lukket døren og latt han gråte.
Men tro det eller ei, for meg er det fysisk og psykisk umulig.
Mammahjerte MITT makter det ikke.
Mulig ditt gjør, men ikke mitt.
Jeg gjør så godt jeg kan, og bedre får det ikke blitt.
SÅ får jeg bare håpe og tro at det er godt nok for minstemann på et vis.
Om kanskje ikke nå, iallefall etterhvert.
Jeg føler jeg skriver om dette tema for Nte gang, men det kan tydeligvis ikke skrives nok om.
La meg gjenta det i korthet og enkelhet;
Om du ikke har noe godt å si, hold munn.
Om noen ikke har spurt om meningen din, hold den for deg selv.
Om noen ikke har spurt om ditt gode råd, spar det til det er etterspurt.
Jeg deler alle sider av det å være mamma, og kommer ikke til å slutte med det.
Jeg vet at det finnes mødre der ute som trenger, i samme grad som meg, å få vite at de ikke er alene med å kjenne litt på at mammarollen er litt for mye iblant.
Og for all del, jeg deler jo ikke bare guffe, jeg deler også små magiske øyeblikk som skjer, her og der, og som gjør alt verdt det.
Men, om jeg kun skulle vist det, hadde det blit å juge, for enten man vil eller ikke, inneholder mammarollen en del drittarbeid også, og det vil jeg og dele med dere.
Og mest sannsynlig må jeg fortsette å svelge kameler, ta imot råd jeg ikke har bedt om, meninger jeg ikke vil ha og kritikk ifra mennesker som ikke engang kjenner meg eller ser hele historien.
Den nye taktikken er å ikke svare, bare nikke og smile.
Svelge kamelen og holde pusten.
Så får vi se hvor lang tid det går før jeg må lette på trykket neste gang.
Kan du ikke bare gi deg selv en skikkelig god klapp på skuldra❤
Jeg skjønner så godt hva du mener!
Vi hadde kolikkbarn i 3,5mnd.. Jeg sov altfor lite, far sov altfor lite (han tok kl4 flaska for meg, så jeg fikk sove fra 2-6 før jeg måtte opp).
Mens far var på jobb gikk jeg ca6t hver kveld de første månedene konstant og bysset/rugget, og baby gråt like fullt… Han gråt like mye da jeg gikk med han, som da jeg lot han ligge, men mammahjertet mitt følte i allefall at jeg prøvde det lille jeg kunne for den lille kroppen..
Sov ikke i vogn de første 3månedene, og da han begynte å sove i vogn var det kun mens jeg gikk – våknet med ett jeg stoppet.
Så jeg gikk fra å gå å bysse hver kveld, til å gå turer på 2-3timer midt på dagen da han ble større… Aberet er at når han da var våken og uthvilt, var jeg utslitt like fullt…
Vet ikke helt hvor jeg vil med dette, men poenget er vel at jeg vet hvor slitsomt du har det, og selvom det føles uendelig – det går over 🙂
Og du er ikke alene! Gjør det som føles rett for mammahjertet, og så får de andre “bedreviterne” bare seile sin egen sjø😉 Stå på, og hold ut – det blir bedre 🙂
Kos, samsov, rugg til søvn, gi mat til han sovner,gi mat så nesten han kaster opp, amm, gi flaske, gråt, smil, gå i pysjen hele dagen, gjør det mammahjertet føler. Men aldri glem hvor fantastisk god akkurat DU er for mini❤️ Du vet best og det man føler kanskje burde prøves det prøves for det er som regel rett for mammahjertet vet best❤️ Og fyttikatta såååå slitsomt det er når det står på. Syns du skal gi deg selv en klapp på skuldera og tenke på hvor god du er😊 syns det er helt fantastisk at du deler hele pakka. Du gjorde at jeg og 4 mann kom over kneika selv de første 6 mnd❤️ At vi klarte ammingen på tross av brystvegring, lite melk, anspenninger og dårlig tak. Men du og ditt lille fine ordtak om at du og baby og selvfølgelig resten av gjengen også men mest dere går inn i unntakstilstand den første tiden da deres nye rutiner innarbeides og ingenting planlegges og man tåler litt ekstra. For det kan være sååå slitsomt og en fulltidsjobb å bli kjent, ta vare på og være sammen med denne lille nye 24/7. Og den har reddet oss mange ganger. Det går over, det går over🙈😬 Men akkurat nå er det bare sånn. ❤️ Så kan alle disse ufølsomme bedrevitende gå å ta seg en bolle eller noe. Noen barn er høysensitive, noen barn er high-need babyer og da funker det ikke å bare legge ned å tro barnet skal finne roen selv😔 de trenger kos, rugging og oppmerksomhet. Syns du er god som står i det selv hvor vanskelig det er når det står på. Syns du er tøff som viser den morgningen etter tidenes drittnatt👏🏻 Fortsett med det og håper det roer seg snart med mini slik at dere alle får det litt bedre ☺️
Får helt vondt i meg når jeg leser hva slags kommentarer du får ❤️ At folk ikke kan ti still og slutte å si slike ting! Har selv 4barn og de 3 eldste sov ikke de første årene. Og gjett om jeg fikk høre om alle milioner feil jeg gjorde. Og det var kun jeg som fikk høre det, ingen sa et vondt ord om soving til mannen min… De sov egentlig ganske bra på dagtid (unntatt eldste som hadde kolikk i 6måneder) men de var mildt sagt myyyye våken på nettern. Husker at jeg en gang telte alle gangene jeg var våken ila en natt og jeg kom frem til at minstemann var våken 15gang, eldste (som da var 3,5år) var våken 8ganger og mellomste som da var nesten 2år var våken 10gang. Vi delte selvfølgelig på hvem som tok barna, men vi våknet jo begge to uansett så ingen av oss fikk ordentlig nattesøvn på mange år. Til slutt la vi alle 3 på samme rom og da ble det litt bedre med nattevåkinga. Men så kom lillepia 7 år senere og hun har sovet bra fra dag 1, helt utrolig å få oppleve at en baby kan sove! 😍 Jeg har heller aldri klart å legge babyen ifra meg å la hun/han gråte, så vi har rugget, bært og bysset (til manges store fortvilelse), men det var slik vi følte var det beste for oss og barna våre.
Styrke til dere! Dere gjør det bra! Du er en superbra mamma som gjør det som du vet er det beste for babyen din❣️
Du gjør en kjempejobb! Og nei du skjemmer han ikke bort. Byssing, bæring, nærhet og kos, det er det alt dreier seg om for han, og det er det han får. Tenk så heldig som får sove inntil den varme, trygge mammaen sin, istedet for å bli putta alene i ei seng. Tenk så heldig som har en mamma som alltid er der når han gråter og har vondt, er redd eller ikke finner roen. 💕
Har hatt tre kolikkbarn i varierende grad og kjenner meg igjen i fortvilelsen med ikke å kunne trøste barnet mitt, men mine sov iallefall om natta, så jeg var iallefall litt klar for en ny dag med byssing og bæring. Jeg skjønner godt at du er uendelig sliten nå. Og ja, det går over, selv om det virker så fryktelig lenge til akkurat nå. Gi deg en klapp på skuldra, og stol på at du gjør en fantastisk jobb for barnet ditt. 💕
Takk! Takk for at du setter ord på papir, og skriver det akkurat som det er, takk for at du er så tøff som nettopp gjør det og takk for at du får meg til å ikke føle meg alene oppi alt det jeg står i. Nei, jeg vil ikke ha råd jeg ikke har bedt om, nei, jeg skjemmer ikke bort barna mine ved å ha de nær meg. Og ja, noen ganger er dritt bare dritt. Mitt mammahjertet eller psyken min tåler faktisk ikke mye om dagen, og jeg gjør alt for å bare overleve dagene, slik at vi kommer et steg nærmere der jeg bet det blir bedre. Takk 🥰
❤️❤️❤️ eg brukte å sei, etter ein dag med 5-6 t trilleturer og 1-3 t med bæring og byssing inne før han tok kveldens i sengen, at no var det snart tid for nattevakt. For etter ein fulltidsjobb på dagen måtte ein no mamme seg oppe for ei økt på natta. Byssing og bæring, 30-40 min intervall og kvar oppvåkning tok 1t, pupp og bærsjing både ein og to ganger etter han endelig hadde funnet roen. Det er hardt og brutalt, og det er fort å falle ned Eit hull. Men heldigvis blir det litt og litt bedre. Natta her tok det nesten 1,5 år får det blei stabilt, og vi var så sei oppe kvar dag 4.30… men men no sover han 8-6.30 ❤️ 6 år no 😂 Tenkte på deg og håper det blir litt lettere for deg og lille gutt❤️
Kjære deg! Du er en god mamma for dine barn, og du gjør ditt aller beste! Du ser hele familien din, og setter alle foran seg selv. Du gjør så godt du kan! Du prøver, og du gir ikke opp tross motgang, tårer og søvnløse netter, og det er mer enn bra nok! Du har 6 barn, der hvert enkelt barn har sine individuelle behov. Du gjør ditt beste for å møte disse behovene, tilfredstille og dekke dem. Jeg er imponert!
Vit at du er helt AMAZING! Jeg hadde kolikk de tre første månedene av livet mitt, og det innebar søvnløse netter, bekymringer og mye frustrasjon for mamma, som ikke skjønte hva i all verden hun gjorde galt. Hun hadde jo fiksa dette uten store utfordringer hele fire ganger tidligere. Jeg spiste dårlig, fikk luftsmerter og var urolig, særlig på natta. Det eneste som hjalp, var å bære meg, tett inntil hele natta gjennom, slik at jeg sovnet til lyden av hjerteslagene. Mamma gjorde sitt beste, også når hun ikke følte hun strakk til. Hun gjorde meg trygg, og mer kunne hun ikke gjort. Det samme gjelder deg!
Det viste seg imidlertid at jeg hadde skjevt bekken, og etter at det ble klikka på plass, forsvant plagene mine. Det ble bedre for familien vår, og det vil det bli for dere også! Inntil da; vit at vi er mange som heier på dere! Klem
Når skal folk fatte at man bare ønsker sympati med klaging, ikkje råd. Spesielt småbarnsmødrene gjelder dette for. 🙄 hallo?! Folk ass.
Villa bare si at du absolutt ikke e alein🙂 Har ei lita frøken på snart 5mnd som stræve enda me å finn søvna🙊 Næstn ett lite raserianfall hvær gang hu e trøtt, så hu må jobbes i søvn😬 Funke ikke me rugging i vogn, for tvært d stoppes så bli d gæli😅 men no e d endelig blitt en rutine på natt, våken 1 t 2 ganga om natta🙂 før va d vær 2 time næstn, så veit alt om søvnmangel😂👏
Å me d hær så vil æ bare si at vi e flere i samma bås☺️ Mi vart å foræstn flaskebaby, for oss å puppen va ikke en perfekt match.. Fra skriking hele daan me pupp, t ei fornøyd å mætt datter me flaska🙂 så en må gjør d en føle e rætt for SÆ! Å drit i d alle andre mene.. Vi veit bæst sjøl for VÅRRES unga☺️ Gi dæ en klapp på skuldra, d vil bli bedre å du e en fantastisk mamma!! Vi alle har utfordringa men d gjør oss absolutt ikke t ei dåli mor fordi🙂 Keep up the good work girl❤️
Mvh Marianne fra Trondheim☺️
Synes du gjør en fin jobb. Slitsomt, ja – men veldig viktig! Det viktigste vi kan gjøre for de små er å være der for dem og prøve oss frem i jungelen av alt vi kan prøve. Mamming foran amming ❤ Hold ut❤
Skjønner deg så godt. Noen ganger er d ikke råd man trenger, for det gjør d bare ” værre” om de ikke virker. Men såklart har man behov for “trøst” og støtte i den tøffe tida. Har selv ett barn som hadde de samme utfordringene i starten av livet, mangel på søvn kan ta knekken på alle og en hver. Å gå dagene og nettene i en slags zombie tilværelse er beinhardt. Jeg hadde bare ett barn å ta meg av når jeg sto i denne stormen, så kan bare tenke meg hvordan du har det med så mange andre som også trenger en bit av mamman❤️😰 du er sterk og du er som du vet den aller beste mamman til dine❤️ dette klarer dere👏❤️ en dag om ikke alt for lenge kommer det lysere tider🤞
Husker selv jeg syns tida gikk så uendelig sakte, og at alle andre nøt mamma livet unntatt meg🤔🤷♀️ grusomt å ha det sånn, følte meg så uendelig fortvila og sliten. Det gikk jo såklart over med tida, men har satt sine spor i meg. Det gav meg en veldig viktig erfaring og innblikk i hvor tøft det faktisk kan være å få barn. Jeg kommer aldri til å glemme, selvom man såklart fortrenger det meste med tida. Jeg skal den dagen jeg blir bestemor huske hvordan d var. Og jeg vet da hvordan jeg skal kunne være til hjelp. Jeg dømmer ikke andre mødre som “ikke har rolige barn”, og jeg kommer ikke med bezzerwisser råd. Det viktigste vi mødre/kvinner kan gjøre for hverandre, om det er en i nær krets eller en man ikke kjenner, er å bare være støttende og raus. Det gir støtte og krefter. Du er så sterk som deler dette tøffe her på blogg og snap. Ser opp til deg som mor og medmenneske❤️ sender deg all styrke i tiden framover ❤️
SÅ enig!
Har en tre åring, han vil plutselig bæres mye. Igjen. Han er 20 kg😑 Han har også forskanset seg i den såkaldte «trassalderen», akkurat nå er han i en… utfordrende(les;helt jævlig) periode.
Og «rådene» og meningene som alltid har strømmet inn, får meg som oftest til å spørre meg selv om folk tror jeg er dum. «Steng han inn på et rom til utbruddet går over!», «spiser han for mye sukker?», «Du må jo komme deg ut med han, selvom han får raseriutbrudd, og du må bære han hjem»,»Du skjemmer han ut fordi du gir han(mange alternaltiver her…)kos, godis, leker, middager han liker osv..
Det verste er, syns jeg, at hvis noen spør om hva som skjer i livet mitt/vårt, og jeg svarer helt realistisk og ærlig, ja-SÅ ER JEG NEGATIV!!! Og sånn må man ikke snakke, for tenk, de som ikke kan få barn blir støtt av at ei med barn ikke(ifølge de) er takknemlig nok!
Så nå, nå bare lyver jeg og sier at alt er bra. Hele tiden. Å ha barn er som å danse under en regnbue, med en unicorn ved min side🌈😑
Takk for ærlige innlegg. Takk så innmari mye❤️🥵
Og b.t.w.- JEG kommer til å samsove, kose, gi masse oppmerksomhet og dulle&dalle med min sønn-SÅ MYE JEG VIL, så lenge jeg(vi)vil! Og jeg kommer aldri til å la ha ligge alene å gråte seg i søvn!(som alle andre temaer om barn, har jeg SELVFØLGELIG(!!), tilegnet meg info fra utallige kilder. For tro det eller ei, som mamma vil man lære og forstå. Tror ikke de som lar ungene ligge alene å gråte seg i søvn, har lest ei eneste forskning, for og si det sånn.
Fint, nå ønsker jeg ALLE en finfin dag. Fatt mot❤️
Jeg synes du skal gi deg en ordentlig klapp på skulderen, det fortjener du! Skjønner utrolig godt at det er både slitsomt og frustrerende med alle som har meninger om det ene og det andre. Det er tross alt deres barn, og dere som kjenner og vet akkurat hva deres små trenger!❤️ Men jeg skjønner også at folk kan få seg til å spytte ut lite gjennomtenkte råd her og der, for jeg har selv tenkt «oi nå kommer det til å koke på snap» når du gnir deg i ansiktet etter en søvnløs natt og spør «hva skal man gjøre?» Selv om jeg antar det er et retorisk spørsmål🙈
Ønsker deg og dine en fin dag, du gjør en fantastisk jobb, både som mamma, og med å gi oss helt fantastiske tips og råd!
Jeg er enig i alle kommentarene her og vil bare slenge inn et takk!! Takk for at du får meg til å føle meg mindre alene. Å være mamma er så fint og givende, men det er også helt utmattende… Det er så godt å lese at andre også kjenner på den følelsen av å ikke mestre alt alltid. Å gå inn på bloggen din i dag reddet dagen min ❤️ Stor klem
Så fantastisk hyggelig å høre <3
Åååå som jeg kjenner meg igjen fikk sove hele natta i natt fra midnatt til kl 7 i dag tidlig👍😁 og fra ei som har amma 3 måneder etter 5 barn jeg er super fornøyd med at vi klarte og holde det så lenge denne gangen men av forskjellige grunner så har jeg måtte bite i det sure eple og gi meg babyer må ha mat og nå en ikke kan gi de det de trenger eller av andre årsaker ikke kan amme så må man gi flaske jeg selv føler jeg får stygge blikk når jeg finner frem flaska og skal gi mme og da føler jeg meg som ei drit dorlig mor som ikke ammer men ingen av dem som gir meg de stygge blikkene vet at for litt over en måned siden så lå min datter alvorlig syk på sykehuset etter og ha fått RS viruset som igjen gjorde at jeg mistet mye av melka og når du da sitter og ammer når jenta mi er frisk og ikke kan gi nok matt og ho hyler og skriker fordi ho er sulten da er det eneste og gjøre og gi mme også blir jeg fortalt at morsmelk er jo det beste for ho “Ja jeg vet det men det kan ikke jeg gi”.😥 og jeg har desvere vært en av dem som alltid sier legg ungen i si seng men vet du hva nå med siste så sover ho ved siden av meg vær natt og det har ho gjort i snart 3 måneder så beklager til alle som jeg har sagt det til det er ikke ho som har stort problem med og sove i egen seng det er mammaen som ikke får seg til og legge ho i egen seng🙈 ❤😊
Godt skrevet! Du gjør en super jobb, klem til deg <3