Spørsmålet begynte å komme når tredjefrøken meldte sin ankomst.
Men nåå er det dere vel ferdige?
Spørsmålet var en blanding av anbefaling, kommando og spørsmål.
Gjerne i selskap med et nervøst påpakket smil.
Svaret fra oss var klokkeklart og skråsikkert.
Ja erru gæærn, tre holder i massevis.
Jeg var så uendelig sikker i min sak, der jeg satt med en liten en på knappe 1,5 år med en kulemage som rommet hele fanget.
Sliten og lei, og igrunnen ikke kjempe komfortabel i mammarollen av flere årsaker, blant annet depresjon på skuldrene.
Men så kom frøkna, og hun skulle vise seg å være den som veltet lasset.
Hun tippet vekk alt det vonde, fikk oss til å ta tak, fikk meg til å ta tak og iløpet av det året hun beriket oss med sin tilstedeværelse skjedde det mye. Veldig mye.
Jeg ble frisk, mannen fikk pusterom og barna merket nok godt at hele situasjonen endret seg.
Noen år gikk, og jeg og mannen begynte så vidt å prate om denne streken som var satt.. var vi virkelig ferdige vi to.. med å fylle på ungeflokken? Vi ble begge enige om å gi det litt tid.
Men noe ville annerledes, og få månender etterpå fant vi ut at Jonatan var på vei. Oddsene var nesten ikke tilstede, alikevell skjedde det, vi bestemte oss for å ta imot med åpne armer.
Men Nååååå er dere vell ferdige vel?
I samme momanget som vi delte nyheten kom igjen det kommandopreget spørsmålet.
Jeg og mannen var forberedet på at det kom, for noen år siden var vi jo enige med de, streken var jo satt?
Hva skjedde på veien, og hva slags galskap var dette?
Svaret var klokkeklart og enkelt…
Nei det vet man aldri…
Det nervøse smilet gikk over til et nervøst blikk, noen lo, andre pffføyet det vekk.
Nei nå holdt det, sa mange, akkurat som om de visste vårt beste og hva som burde være vårt valg.
Noen laget til og med våre valg til sine problemer, selv om de hadde minimalt både med oss og barna å gjøre.
Det er klart, fire barn, det krever mye. Ingen tvil og til tider er jeg så sliten at jeg ser både dobbelt og oppned, men for en glede, for noen øyeblikk og for en deilig følelse med stor familie. Dette overdøyer hver en sliten cm.
Kort tid etter Jonatan kom til, etter et svangerskap uten depresjoner, en barseltid jeg nøøøt og koste meg i, kjente jeg fort at streken jeg tenkte var tilstede ble svakere og svakere.
Jeg husker mannen spurte meg ved frokostbordet, føler du deg ferdig nå?
Jeg slet med å svare han svarte aldri.
Tankene og følelsene snakket dobbelt.
Jeg var meget tilfreds med situasjonen vi var i, vi hadde det fint nå, samtidig som det gjorde vondt å si at nå var det nok.
Spørsmålet om vi var ferdige kom regelmessig, og svaret ble vanskeligere å vanskeligere å gi.
Igjen tenkte vi.. at vi får gi dette tid. Komme oss over krevende småbarnstiden og kjenne litt på hvordan det var å komme seg videre.
Vips, så var det noe som ville annerledes. Formen var rar, magen var stor og kort tid etter fant vi ut at streken var så langt ifra tilstede, vi skulle bli en til.
Det er ikke slik at man kan planlegge livet, så enkelt er det og det må vi alle være enige om.
Det er klart man kan gjøre grep for å styre det i den retningen man ønsker, men ingenting er garantert.
Man vet aldri hva som er rundt neste sving, man vet aldri om streken er tydelig nok.
Ingenting er hogget i stein.
Jeg lever et liv som jeg for 10 år siden så på som galskap.
Og en ting er sikkert….de gærne har det godt.
For et herlig innlegg!❤️ Og jeg synes det er bra jeg, at man ikke vet hva livet byr på bak neste sving ☺️
Du skriver så fantastisk godt ! Det er stas å lese .. jeg har ikke egne barn enda men håper å få ! Jobber med barn så syns det er utrolig gøy å lese dine innlegg !! Jeg er helt sikker på du gjør en fantastisk jobb med dine barn !!! Det er jeg sikker på de vil fortelle deg når de blir voksne .. forsett å være den du er . Du er et godt forbilde !!
Fantastisk! ❤ Ingen vet, og det er noe av det som gjør livet spennende vil jeg si. Selv sitter jeg her med en liten herlig overraskelse på 11 uker på fanget, vår nr 5. Folk tenker og noen sier sitt, jeg bryr meg mindre. For tenk så heldige vi er som har så mange å være glad i, og en stor søskenflokk som har hverandre. Masse lykke til med lille i magen og tiden fremover ❤
Tusen tusen takk 🙂
Her har jeg funnet ut at jeg tør ikke svare at vi er ferdige for hver gang jeg har sagt det har to små streker lyst mot meg kort tid etterpå.
Vi har muligens lyst på en til, men det blir nok om noen år. Også må jeg få klarsignal fra legene siden de nå har funnet en av grunnene til mine sterke smerter. For slik det er nå får jeg ikke lov til å få fler for da kan jeg bli invalid 🙁 Fire på 7 år var relativt kjapt jobbet synes vi, og vi koser oss masse. Men jeg kjenner at jeg klarer ikke å si at jeg er helt ferdig 🙂
Haha! Så herlig lesing! Kjenner meg veldig igjen. Vi har fått åtte på elleve år…. Mange som har meninger om hva som er best for oss, men nå tør visst ikke folk å spørre lenger?? Takk for at du setter ord på ting!
Her har endelig nr 3 kommet. Jeg venter fortsatt på følelsen av å være ferdig. Minste hjerte er 3 Mnd. Nå tenker jeg noe jeg aldri trodde jeg skulle si. Ønsker meg nr 4? Men mannen og barna syntes det Er nok med 3. Galskapen lenge leve tenker jeg. Barm er så herlige
Tusen takk for at du setter ord på dette! Vi venter vårt fjerde barn nå, og eldste er ikke eldre enn 5år. Mange som har “vondt av” at vi får så mange barn, men jeg tenker også at de er misunnelige. Vi elsker livet vårt og ser på barn som den største glede!
Herlig! Stå på 😀 føler det samme som deg! Utslitt – men føles vondt å tenke på/si at det er nok! Kommer det et vidunderlig til så tar vi i mot med åpne armer og all den kjærlighet vi har og tenker at livet vårt kommer til å bli enda bedre 😀
Imponerende! Gratulerer så mye! Jeg syns to er en god håndfull jeg, så er veldig imponert. Mannen til en venninne ble møtt av et “kondolerer” heller enn et “gratulerer” da de ventet nummer fire – det var jo så klart bare morsomt ment. Men kanskje litt sårt og? Kjenner dere noe på det, at det er litt sårt at folk liksom forventer at dere er ferdige nå?
Først, gratulerer – så herlig stor ungeflokk:) Det andre kjenner jeg meg irriterende godt igjen i… 4 barn på 5 år, og nå MÅ vi visstnok være ferdig!!! Jeg kjenner meg ikke 100% ferdig og skulle nesten ønske jeg var fra et annet århundre, så hadde det vært helt greit å få nr. 5. Hvis vi nå hadde blitt gravide igjen, så hadde jeg gjort alt for å prøve å skjule det…. og det er jo helt sykt – at man ikke ønsker å dele noe så fantastisk! Stå på;)