Flere av dere har etterspurt det å høre litt mer fra hverdagen vår, så da prøver jeg igjen da, å skrive litt dagbok for dere 😉
I dag har vært en innholdsrik dag, rett og slett.
Og når man starter dagen med å forsove seg, ja da skaper det litt ekstra spenning i hverdagen.
Jeg er gift med superpappa, så han kan svinse seg rundt temmelig raskt.
Sikker på at han holder verdensrekorden i morgenstell, jeg mener. 30 minutter på å fikse seg selv, 4 barn, tre frokoster og 4 matpakker på 30 min, DET er det ikke mange som fikser.
I dag var en av disse morningene. Da gjør jeg og Oda det klokelige valget med å holde sengen.
Jeg benyttet muligheten å tusle i dusjen mens Markus underholdte lillesøster.
Et meget spennende møte stod på agendaen i dag (ooohh det er så klisje blogg, å skrive slikt uten å fortelle noe mer, men jeg lover dere får vite mer snart). Vi satte snuten mot Jevnaker så fort alle barna var levert på skole og barnehage. Rakk det akkurat.
Møte vell unnagjort var det en reser runde innom butikker vi visste vi trengte noe i (gjelder å utnytte mens man er i sivilisasjonen) også var det å sette snuta mot bygda igjen.
Noen mail, litt papirarbeid, noen telefoner, nyhetsbrev som fortalte at kalenderboken er rett rundt hjørne og litt pakking og visp så var ettermidagen her.
Og den, skal jeg være helt ærlig å si at jeg ikke så frem til. Sliten etter dagens inntrykk visste jeg at en ettermiddag alene med alle fem barna ventet.
Det er nok ikke anbefalt det jeg driver med om dagen, lite søvn og full fres.
Oda sover vanvittig dårlig for tiden, jeg ligeså. Vi snakker 6 oppvåkninger fra midnatt til 06
Alikevell spretter jeg opp på morningen og tusler ikke i seng før klokken snuser på 23 tallet.
Det går fint, helt til jeg turen ut blant folk. Det er da jeg kjenner hvor bomullshjerne jeg har.
Hvor mye som kreves av meg for å i det hele tatt følge med og ikke minst få med meg det som blir snakket om.
Men jammen dukker ikke mestringsfølelsen opp, når man står der å sjonglerer fem unger alene.
Det er jo på kanten til risikosport til tider, en på snart 2 uten hemninger, en på snart 6 mnd med seperasjonsangst, ei på 5 og en på 7 med kranglebehov og ei på 10 som er gull og ha når man trenger en hjelpende hånd.
Jeg gikk i mellom rommene til de to minste så mange ganger at jeg mistet telling, hun gråt fordi jeg gikk og jeg gikk fordi han gråt fordi hun gråt og hun gråt fordi jeg gikk og jeg gikk til han fordi hun gråt.. ja du skjønner tegninga…
Men så, ble det stille..
Kvelden ble avsluttet med havregrøt kokt av 10 åringen og litt høytlesning fra storytel.
Smertefri tannpuss og en nattasang i hurtigversjon.
Klokka snuser 22 og jeg kjenner at det kanskje er pittelitt på tide å finne senga..
Bare nyte stillheten, pittelitt til
