Jeg har fått lov av hun som skrev til meg, å bruke henne som eksempel. Selv om hun uansett hadde vært anonym synes jeg det er greit å spørre.
Sårbar, sliten og nybakt som hun er og var.
Det hele startet med et enkelt spørsmål knyttet til en videosnutt på Snapchat av minstemann som studerer lekene sine.
 

“Er han alltid så rolig? 😔”
Så absolutt ikke, svarte jeg betryggende.
forstår med en eneste gang hva som ligger bak det litt betutta gule fjeset i slutten av setningen.
Min gråter, skriver hun tilbake, hele tiden føles det ut som.
Hver gang jeg er med venninne i barselgrupper så er det bare han som gråter.
Mens de andre babyene ligger å spreller, spiser eller sover fredelig på brystkassen må jeg stå å hoppe med min egen baby for å holde han rolig.
Og når jeg ser din baby, tenker jeg også at min baby gråter mye mer enn din baby.
Det kan ikke være normalt?
Klart det er, skriver jeg.
Han er en baby.
Vi snakker litt frem og tilbake, hun og jeg.
Hvor jeg forteller hvorfor hun aldri ser min baby gråte.
Forklaringen er enkel.
Da har jeg ingen hender ledig til å filme.

Det er klart minstemann gråter, han er en baby.
Han skal gråte.
Det er en del av hans språk og signaler til meg.
Det er slik han gjør seg forstått, slik han krever dekning av behov, slik han roper på meg.
Hun minner meg på, den slitne ferske mamman hvorfor jeg selv har tatt valget med å unngå barselgrupper.
For meg ble det hele et showrom med stolte mødre med babyer som kunne mer enn man skulle tro.
Hvor jeg satt med en baby på fanget med en endeløs rekke med behov.
Som knapt sov, som spiste hele tiden og som krevde MEG, hele tiden.

Jeg satt der ustelt, trøtt og grå, midt i en sirkel med stolte freshe mødre som på en eller annen merksnodig måte hadde fått tid til å dusje OG sminke seg,
Deres babyer sov, eller gurglet søtt på leketeppet vi hadde mellom oss.
Mens min baby, kun ville sove i bilstolen, om den ble vippet, hurtig, frem og tilbake.
Hva gjorde jeg galt?
Hvorfor passet ikke også min baby inn, i den drømmebaby boksen alle andre babyer i barselgrupper hadde fått plass.
Jeg prøvde barselgruppe både på første barn, barn nr2 og nr3.
Men så lært jeg heldigvis.
Ikke at barselgrupper er forferdelig, nei for all del.
Jeg vet om flere jeg som har kontakt med barselgjengen flere år etter de fødte.
Men jeg lærte at når jeg er sliten, trøtt og oppspist, klarer jeg heller ikke tenke klart.
På merkelig vis blir gresset, eller skal vi si babyen grønnere på andre siden?

Jeg hører alt det andre babyer kan, og eneste jeg husker er alt min tilsynelatende ikke kan.
Etter endt barseltreff sitter jeg å er nærmest misunnelig på de andre mødrene som tilsynelatende har fått en behovsfri baby.
Jeg blir frustrert og oppgitt, hvorfor er ikke også min baby slik?
Jeg glemmer at vi alle er forskjellige, fra dag 1.
Og er det noe jeg har lært og kan bekrefte som seksbarnsmamma er at ingen, selv ikke små babyer er like.
Alle har de forskjellige behov og egenskaper, vi blir født som oss selv, ikke som alle andre.
Og er ikke det vanvittig fint?
Og det tar tid, å bli kjent med et nytt menneske, uansett hvor stort det er.

Jeg tror, eller skal jeg driste meg til å si vet at de fleste har sine utfordringer med de små i kortere eller lengre tid.
Enten det er soving, enten natt eller dag, mating, følelser rundt barnet.
Men vi må ikke glemme at det både er forskjell på oss mødre og barna.
Noen takler nattevåk supert, andre mister piffen etter en utfordrende natt.
Noen slenger frem puppen og mater den sultne lille spurven som om det var det mest naturlige, mens andre sitter å biter tennene sammen og lar tårene strømme til hver eneste måltid, før de enten vinner kampen, eller snurpe inn puppen.
Vi har alle våre kamper.
Hvem er det vi tror vi lurer? Når vi skjuler hver kamp som om det var skam?
Når vi glatter over, og bagatelliserer kampene vi har kjempet oss gjennom.
Og i stede for å skjule våre kamper, burde vi stå frem som stolte soldater.
Med brystene fulle av medaljer som symboliserer hver eneste nattevåk og såre brystvorte.

Synlige store medaljer som viser andre soldater i kamp at de ikke er alene, og at kampene de står og har foran seg er mulig å komme igjennom.
Det var godt å høre, sier hun avslutningsvis.
At din baby også gråter.
Det gjør han, sier jeg.
Faktisk gråter han nå, så jeg må gå.
Vi at du gjør en fantastisk jobb.
og vær stolt av babyen din, fordi han er rå god på sin jobb 🙂