Dette er del 2 av fjerdemanns fødselshistorie, del 1 finner du HER

Jordmor ligger nærmest oppå meg…
Det pleier å hjelpe på merkelig vis, sier hun mens hun prøver å dekke mest mulig av kroppen min.

Jeg skjelver, ukonontrolert mens tårene triller og noen lette rier terger meg.

Hva faen har jeg gjort nå, er det eneste jeg tenker.
Hva FAEN er det jeg har gjort nå.

Jeg lot de ta vannet, jeg satte i gang dette.
Faen faen faen.

Jeg sier ingenting, bare puster.

Hold på armene hennes også, sier jordmor til mannen.

Jeg føler meg en smule brydd, der jeg har en dame som ligger over hele meg, og mannen holder på begge armene.

Men det hjelper, sakte men sikkert slutter skjelvingen.
Hakking av tenner opphører også.

Og tilslutt får jeg roet ned kroppen.

Etter en time, er kroppen rolig, men hodet derimot, der går sirenen fortsatt.

Alarm! Alarm! Angsten har tatt over, for øyeblikket seiret.
Tatt fullstendig over og dyttet meg inn i en mørk boble jeg sliter med å finne utgangen på.

De små maseriene kommer og går.

Jeg er redd, til hver eneste en.
Redd i pausene, redd for at neste skal være en skikkelig en.

Jordmor derimot, bare venter… venter på at fødselen skal sette i gang.

Jeg vil ikke.

Hun lurer meg opp, ber meg prøve å sitte litt på ball.

Jeg vet jo godt at hun vet hva hun snakker om, så jeg hører motvillig på henne.
Setter meg litt på ball og gynger.

2 timer med maserier har gått, jeg har enda ikke hatt skikkelig vondt.
Riene kommer regelmessig, men er ikke noe futt i.

Jordmor undersøker meg, men lite forandring.
Mulig hun kanskje kan tøye den til fire cm, men prøver å berolige meg med at fødselen ikke er i gang enda.

Om du kanskje kan prøve å stå litt Nina?
Sier hun med et blikk som overhode ikke sier kanskje.

Jeg husker fra forrige, at det gjorde susen.

Jeg vil ikke.

Ja prøv å stå sier mannen, lett instruert av meg, ja for jeg gav han faktisk bedskjed dagen i forveien.
Få meg til å høre på jordmor.

Jeg reiser meg opp, henger meg over prekestolen og venter på neste rie.

Jordmor forsvinner, det er rapporteringstid.

Kvart over tre, og samtidig, får jeg tidenes rie.

Den bare øker og øker og øker og øker.
Mens jeg puster og puster og puster og puster.

Små klynkelyder kommer til hvert utpust og når den endelig slipper taket, er jeg gjennomvåt.

Fy søren tenker jeg, det er jammen ikke rart jeg har angst for dette.

Nå nytter det ikke å snakke med meg, jeg er borte, langt langt inne i meg selv og kjemper hardt mot å la angsten overta slik at jeg ikke får panikk.

Mannen leser meg, gjør akkurat de riktige tingene.
Minst mulig.

Kommer med en kald klut etter hver rie og passer på at prekestolen ikke sklir unna når det står på som værst. Jeg må ikke si noe, han ser alt.

Det går en liten stund, hvor lenge vet jeg ikke.
Så kommer “min” jordmor inn, i følge med to andre.
En stundent og en dreven.

Nina, jeg sa jo jeg kunne bli til fire, men dette ser ut til å drøye litt.
Så da lar jeg disse to herlige damene overta.

Masse lykke til sier hun og legger armene på skuldra mi.

Den nye jordmora, en stundent har med seg en sjekkliste, en sjekkliste som for meg passer meget dårlig.

Har dere noen ønsker for fødselen? Sier hun usikkert mens hun gløtter ned i papirene.
Jeg svarer ikke, alt for opptatt med å sitte på sengekanten og ta imot riene.

Mannen svarer kort, nei.

Vil du ha noe masasje kanskje sier hun, mens den ene rien er på sitt værste.

Jeg bare rister på hodet og hever hånden.

Kanskje du må på do?
Rien har gitt seg og jeg får åpnet øynene.

Det heter ikke kanskje, sier jeg.. du må si at jeg MÅ gå på do.

Jeg tar imot en rie til, så går vi på do… med triller og traller etter meg…
Jeg kaster meg på do, og der kommer det en rie til, og før jeg får reist meg kommer det jammen en til.
Og plutselig kjenner jeg metallsmak i munnen.

Det har jeg kjent ved alle de tre andre, rett før jeg må presse.

Hjeeeelp roper jeg fra do.
ved neste ri må jeg presse.

Mannen kommer inn, får meg opp i senga, og stundenten sjekker meg.

Nei her kan du ikke presse sier hun, her er det bare 5 cm og veldig stramt.

Jeg klarer ikke holde igjen, kroppen presser.

Den erfarne jordmora bryter inn, brekker ned sengeryggen så hodet ligger lavere enn rompa.

Sånn legger vi slike damer sier hun, og forklarer stundenten at jeg da slipper unna pressetrang fordi ingenting stanger mot livmormunnen og den får jobbe i fred.

Så kommer neste ri,

Jeg klarer ikke holde igjen,

Jordmor roper mot meg IKKE PRESS IKKE PRESS.
Mannen kommer over skuldra mi, pust jenta mi, ikke press, pust.

Jeg roper nei,
De roper JO i kor.

men han kommer jooooooo roper jeg mens jeg må presse enda en gang.

Den  erfarne jordmora sjekker, og dermed kjenner jeg nettingtrusa bare blir røsket av.

Hode er ute jo er det neste jeg hører, og vips…

Så var han helt ute.

Å kjære vene sier jordmorstundenten, det hadde jeg aldri trodd!

Og klokken?

 

15.53

 

ca 40 min aktiv fødsel.

Mer trengte ikke denne vesle store karen på 54 cm og 4340 gr.

 

Jeg fødte sideliggende med hode lengre ned en rompa, helt fortumlet og sjokkert over at det hele var plutselig over. Manne bare nusser meg på kinnet, igjen og igjen.

Jeg begynte å kneppe opp skjorten, så klar for å få han oppå meg.
Jeg vil se han, føle han, kose med han.

Han blir lagt oppå meg, den vakre gode gutten.
Vår fjerdemann.

Jeg følte meg som superwoman.
Aldri før har jeg vært så stolt av meg selv.
Aldri før følt meg så uovervinnelig.

ti fingre og tær og verdens deiligste dobbelthake.

Vi bare nyter.

Jeg er stolt, lykkelig og FERDIG.

JEG klarte det.