Den ble værre og værre ettersom termindato nærmet seg.
Angsten pirket meg oftere og oftere på skuldra, pustet meg i øret og kilte meg i nakken.
De siste ukene gjorde den meg søvnløs og fryktelig stressa.
Jeg mistet meg selv rett og slett.
Etterhvert ville jeg bare ligge under dyna og kjøre hele svangerskapet i reversj.
Fødselsangst og 4. svangerskap.
Jeg følte meg tåpelig.
Men uff så redd jeg var.
Min største frykt var at den skulle starte på natten, å bli kastet fra drømmeland til smerteh*lvete hadde jeg opplevd på de to første fødselene. Grusomt var det.
Jeg slet med å få sove, og når jeg sov, var søvnen urolig og kort.
Like lettet hver gang jeg så klokken gikk mot morgen.
Termin kom.
Jeg hadde ikke håpet eller trodd at jeg skulle gå overtid med fjerdemann, men i det jeg våkner etter en særdeles dårlig søvn er termindagen passert.
Jeg hadde time til overtidskontroll på sykehuset 28. november, 3 dager etter termin, jeg hadde aldri trodd jeg skulle måtte møte opp på den, men så feil kan man ta.
Så da satt jeg der, ristet som et aspeløv.
Nina?
Puh, en kjent lege og jordmor møter meg.
Det hjelper så absolutt å se kjente fjes.
Hvordan går det egnetlig nå Nina?
Hode og kroppen krangler om hvem som skal svare først.
Jeg er så uendelig sliten, men det jeg ønsker aller aller mest er jo ikke mulig.
Jeg ønsker ikke føde, jeg ønsker ikke få ungen ut rett og slett.
Hit the reverse button!
Jeg vet ikke hvordan det går…sier jeg etter litt.
Mannen tar over.
Hun er sliten nå, hun sover ikke, hun er ikke tilstede rett og slett.
Trekker seg unna, gråter mye og ja vi føler vi har mistet henne litt.
Min kjære tapre mann, han som aldri sier noe.
Han tok tak i mikrofonen og ropte etter hjelp.
Og alle hørte på han.
Vi skal først undersøke deg Nina, så ser vi hvordan dette går.
Men jeg tror nok kanskje det er lurt at vi bare får dette unnagjort.
Jeg legger meg på ultralydbenken.
Lillegutt har det helt fint, smatter på morkaken og koser seg max.
Neste gang jeg ser deg er det ikke lenger i sorthvitt.
Så var det over i skrekkens (gyn) stol.
Lett modnet og veldig klar for action sier gynekologen.
Hun tar på leggen min, som rister, hele meg skjelver og jeg hakker tenner.
Tar bort lyset og ser opp på meg.
Jeg tror vi skal hilse på lillebror i dag jeg.
Herifra blir ting litt tåkete for meg.
Jeg husker gynekologen forklare meg at jeg er moden nok til å ta vannet og at da blir fødselen naturlig igangsatt.
Jeg hopper rett inn i nettingtruse og gigableie og blir eskotert inn i en fødestue.
Her kommer jeg litt mer til meg selv, men er både kvalm og redd.
Tårene triller, jeg skjelver ukontrolert og hakker tenner.
Jordmoren er heldigvis kjent, det er hun som tok imot tredjefrøken.
Nå gir jeg deg 10 minutter til sier hun etter jeg har sittet en stund å stirret i gulvet .
Herregud, 10 minutter til jeg skal hoppe inn i smertehelvete tenkte jeg.
Frivillig si ja takk til å sette igang det som har gjort meg søvnløs i flere uker.
Jeg flyttet blikket fra gulvet til fødesengen.
Jobber hardt med å roe meg selv ned,
Dette skal gå bra, dette skal gå bra, dette SKAL gå bra sier jeg til meg selv.
Bena klarer knapt å bære meg i det jeg kryper oppi.
Lett overrasket over hvor komfortabel sengen egentlig er, sitter jeg da klar.
Det er nå det skal skje.
Jordmor tusler litt rund i stua, henter noe fra et skap her, en skuff der og triller frem maskiner som skal måle både lillebror hjerterytme og mine eventuelle rier.
En lang lang sak skal til for å ta vannet.
Nå venter vi ikke mer Nina, nå gjør vi det bare.
Jeg sier ingenting, bare lukker øya og prøver å slappe av, mens jeg slipper jordmor til.
(er det bare jeg som føler meg som ei ku under undersøkelser ved fødsel.
Hele hånda oppi liksom… grøss)
Så blir det varmt mellom bena… vannet har gått.
Kjempe fint og masse vann sier jordmor begeistret.
Kroppen min bare rister, uansett hvor hardt jeg prøver å slappe av.
Kort tid etter kjenner jeg lett murring.
Pokker nå begynner det.
Psst siste innspurt i dette svangerskapet kan du følge på snapchat, Idebankmamma heter jeg.
?