Flytt deg a!
Som regel trenger han ikke si noe en gang, det holder at han ser på dem.
De har en frykt i øya som han elsker.
Det er 1. klassingene som er aller verst, de viker unna nesten før de har sett han. Akkurat som snegler trekker de seg inn i skallet sitt når de kjenner vibrasjonene hans.
Han elsker makten han har, at alle bare gjør som han sier, han trenger ikke spørre en gang.
Han husker ikke helt hvor det hele startet, det var ikke sånn på ungdomsskolen. Da var han ikke en av gjengen en gang. En som ingen visste hvem var. Usynlig, i alle fall på skolen
Videregående gav han på en måte en ny start. Nye elever, nye lærere og nytt sted. Men noe skjedde med han. Han hadde fått nok, han ble fylt med et sinne han aldri hadde kjent maken til. Hvor det kom fra, vet han ikke. Han trodde ikke det gikk an å være så sint.
Det var Terje, læreren i norsk som fikk det til å tippe over. Terje dreit han ut, foran alle i klassen. Han måtte lese høyt, enda Terje godt visste at han ikke kunne lese ordentlig. Hva faen var vitsen.
Han husker godt hvordan alle lo, knisa og hviska i bakgrunnen. Hvordan han kjente han ble varm i ansiktet og klam i henda. Svetten pipla og han nesten følte han ble kvalm.
Tilslutt bare klappa han igjen boka, reiste seg så brått at stolen fløy bakover, sprang inn i Terje, dytta han opp mot tavla og tok kvelertak på han.
Det var første gang, første gang han så frykt i noen andres øyne. Og jammen føltes det godt.
Det ble helt stille i klasserommet. Ingen sa et pip. Han slapp Terje, som var blitt mørkerød i ansiktet nå. Han snudde seg og tok et raskt blikk utover klassen. Alle var stille. De bare så på han. Jentene helt bakerst satt helt tett, holdt rundt hverandre. Christina satt og gråt.
UT! ropte Terje, ha deg ut! Terje satt på gulvet under tavla, gispet etter luft og holdt seg om halsen. Fingeren pekte skjelvende mot døra.
Det var vel kanskje der det hele startet. Ryktet spredde seg raskt på skolen. Neste dag viste alle hvem han var. De trakk seg unna når han kom, slapp han fram i køen i kantina, ja han slapp til og med lekser, lærene turte knapt å se på han. Han hadde makt. Han kunne komme og gå når han ville.
Han følte seg som en konge på skolen. Han dreit i norsk, han dreit i matte, men han ville være der. Det var der han likte seg. Det var der han hadde makta. Kunne tråkke på hvem han ville.
Mange skjønte nok ikke hvorfor han var der, det var mange som snakket om det. Det visste han.
De skulle bare visst.
Takk for i dag, husk matteprøve på torsdag ropes det mens skoleklokka durer med den slitne duren.
Den burde de bytte ut. Er jo nesten umulig å høre den.
Faen, kort dag på onsdager. De går så alt for fort.
Han baner vei ut av klasserommet. Dytter Kjetil på vei ut, han vet han tåler en trøkk.
På bussen hjem prøver han å sove litt, skulle ønske han kunne lukke øya og forsvinne.
Han vil ikke hjem.
Bussen stopper, rett utenfor huset. Han hopper motvillig ned busstrappen. Bilen står der.
Han kjenner røyklukta.
Han hører musikken.
Pappa er full igjen, han vet det. Sånn er det alltid når bilen står der.
Han står ved døra, puster med magen.
Han vil ikke hjem.
De skulle bare visst.
Mobbing gir store konsekvenser. Mobbing ødelegger liv, i verste fall tar det liv.
Men vi har fått øynene opp, vi har brettet opp ermene og er klare for å kjempe imot.
Sammen skal vi ta mobberne.
Men kanskje burde vi stilt oss bak de? Støttet de? Snakket med de? Gitt de en klem?
For å bekjempe et problem, må man kjenne rota. Årsaken og grunnen.
Å mobbe er ikke bra, mobbe er ikke lov, å mobbe er ikke løsningen.
Det er alltid en årsak til mobbingen, og for å bekjempe mobbingen må vi åpne døren for å se hele problemet.
La oss stå sammen, bak mobberne, mot mobbing.
Så vinner vi kampen mot mobbing!
//Lik om du også vil vinne kampen mot mobbing!
