Vi har passert grensen og milepælen jeg som gravid synes er den viktigste.

Nå er ikke livet i maget betydningsfult for bare meg og resten av gjengen vår.
Men også for helsenorge.

Vi har passert 24 fullgåtte uker og dersom det skulle oppstå noe nå, vil de prøve å berge hennes liv.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Hun hadde nok ikke hatt noen sjanse om det skulle ha skjedd henne noe før, og hun er jo igrunnen ikke store knøttet nå heller. Antatt å være rundt 800 gr. og 30 cm lang. Og sjansene er nok ikke de beste nå heller,  men nå gir de hennes liv en sjans.  Og det kaller jeg milepæl.

Det er rart, hun er igrunnen blitt en del av familien allerede. Søskene snakker om henne, inkluderer henne i det hun kan inkluders i, der inne i magehulen. Nattakos for eksempel, det er ikke bare jeg som skal få det..klart hun må få også.

Det er så klisje og si, men flere ganger tar jeg meg selv i å tenke, fy søren så heldig du er lille venn.
Storesøsken med hver sine unike egenskaper og kunnskaper.

Søsken å leke med, snakke med, oppleve med og ikke minst dele livet med.

Jeg har svangerskap bak meg som både har vært trøblete og vanskelige.
De har vært sorte, fylt med anger, skrekk og angst.

Jeg har vært livredd.

Jeg har vært syk, depresjon.

Det er uvant, å kjenne på glede, lengsel og forventning.
Å kjenne på lykke og takknemlighet når en liten fot fyller håndflaten som jeg hviler på magen.

Nå er det ikke bare de kommende storesøsken og pappan som gleder seg, men mamman også og da blir gleden dobbelt så stor.Jeg kan glede meg med de og ikke minst glede meg over det hele selv.

I over 24 uker har hun bodd i magen min nå, ukene har flydd unna, og de neste ukene kommer nok ikke til å gå saktere de heller.

Jeg merker hun vokser, det begynner å bli tungt, både for rygg og bekken og gulvet blir bare lengre og lengre unna.

Men det er moro nå. Hun viser hele verden at hun er der. Både ved å fylle magen min. slik at den blir kulerund og strutter, men også ved å gi sine søsken et spark rett som det er.

Minstestoresøster er klar, hun har spart sin fineste kos (et kosedyr hun brukte når hun var liten) Hun blir tross alt fem og er klar for de fleste arbeidsoppgaver som har med lillesøster å gjøre.
Minstemann skjønner ikke stort, men har nok latt minstesøster merke han godt. Som han elsker å kravle på magen min og grave ansiktet godt inni mens han lager kooooselyder.
Eldstebror er enda ikke helt over sjokket over at jentene blir overtall, men som han selv sier, vi er tøffe nok til å bare være to vi.
Eldstefrøken kan nesten ikke vente, hun husker godt kosen og hyggen av å ha en liten bylt sovende på brystet. (kjekt å bare være søster og kan gå når kosen går over til gråt og vræl)

Hun ER  jo heldig, jeg har all grunn til å tenke det.
Tenk alle disse fine venter på henne.

Og i tillegg en mamma og pappa som har kommet over sjokket, og er overveldet av takknemlighet og stolthet. En liten stor flokk på 5 har vi laget sammen. Kjærlighet er hovedingrediensen.

Sukk, nei og nei så klissete, men det er altså så ekte.

Og det er så DEILIG å si, så deilig at jeg sier det igjen.

Jeg GLEDER meg til å bli kjent med denne frøkena som vokser i magen. Jeg gleder meg over og ikke minst til å være mamma til fem. Det kommer til å være dager hvor jeg er utmattet, utslitt og lurer på hva slags vanvidd vi driver med, men det kommer og dager hvor jeg knapt vet hvilket ben jeg skal stå på fordi stoltheten river i hele kroppen. Jeg nyter magen nå, det er nok (kanskje, tror vi…) siste gang, og jeg gleder meg over frøkena som turner der inne.
Hun som flere ganger om dagen minner meg om at man ikke kan planlegge livet, og at noen ganger..

Blir det så mye mye bedre enn man noen gang hadde forestilt seg.