Morningene her går i ett, det kommer kanskje ikke som en overraskelse siden både du og jeg vet at det er minst 5 mennesker som skal ut av dette huset iløpet av kort tid.
men vi har funnet vår greie og alle bidrar med sitt.
Men om dagen er det ekstra kaos da vi venter på at badet skal bli ferdigstilt og dermed er eneste toalett vi har nede i underetg, borterst, innerst, noe som gir meg mindre kontroll på hvor alle er.
I dag tidlig var en slik morgen hvor jeg følte jeg hadde null kontroll på noe.
Eneste jeg hadde kontroll på var klokken, og at den gikk alt alt alt for fort.
Flokken nesten samlet til frokost, maten blir kastet ned i små mager.
Men, hvor er Matilde?
Alle ser på hverandre og løfter på skuldrene, ingen har sett henne.
Så merkelig. jeg tar en runde i øveretg, men ingen frøken å se.
Er hun nede tro? jeg roper forsiktig ned, ingen svar.
Jeg vet jo igrunnen at hun ikke er der nede, hun liker det ikke.
Å være nede alene altså. Hun synes det er for mørkt.
Jeg hører surving og småkrangling rundt bordet og innser jeg må gå tilbake.
setter meg ned i det jeg hører trappegrinda slå opp.
Matilde kommer løpende.
Hun var jo alene nede, sier jeg i det jeg hører at stegene runder hjørnet.
Jeg tenker hun kommer i panikk, men det som møter oss er tidenes største smil.
Sånn, nå kan jeg flytte ut sier hun i det hun kaster på håret og setter seg storfornøyd til bordet.
Flytte ut?
Jaaa?!
Nei men du skal vel ikke flytte ut sier jeg og tygger siste rest av den alt for tørre brødskiven.
Joo, nå kan jeg det sier hun og jafser i seg første bit av sin.
Ja men, hvorfor skal du flytte ut nå da?
Fordi, jeg rekker opp til lysbryteren vel…
