Det er lov, å si man er sliten av å være mamma?
Er det ikke?
Samme kan det være, for er det noe jeg er akkurat nå så er det det.
Hun er fem måneder og noen dager. Stor nok til å være med på det meste men liten nok til å være avhengig av meg, veldig avhengig av meg. Jeg har skrevet om det før, at det er det vanskeligste og fineste jeg vet med å være babymamma.
Og akkurat nå, står jeg midt oppi værste grøten.
jeg er trøtt, sliten og lei.
Samtidig som jeg ser den lille frøkna bare bli større og større for hver eneste dag.
Jeg får dårlig samvittighet hver gang jeg ønsker meg frem til når hun er større, for jeg vet jo at denne tiden går så inderlig fort.
Dagene går i ett, alt dreier seg om å lære seg å spise grøt, slenge ut puppen og hver kveld ber jeg en stille bønn om å få i allefall to timer sammenhengende søvn.
Hver eneste dag setter jeg meg foran tastaturet og jeg ønsker så inderlig at ordene skal flomme.
Men hjernen er av bomull.
Jeg klarer ikke konsentrere meg.
Når handler om pupp, bæsj og soving….
