Jeg og mannen lister oss i gangen.
Vi unngår alle knirk og knark vi vet venter.

Vi er så stille som overhode mulig. Dette vil vi ikke ødelegge for alt det er verdt.
Den klesvasken får bare vente. Frokosten også. Under dyna ligger vi begge…musestille.

Overskriften falt meg så naturlig, men jeg ser nå at den virkelig kan misforståes.

Jeg kan fortelle deg at denne posten skrives av en gravid småbarnsmamma med fire små utenpå og en inni.
Akkurat nå er det nok ikke den magien du hadde forventet deg jeg skal fortelle deg om, men enhver småbarnsforelder er jeg sikker på kan nikke enig med meg at denne magien noen ganger kan være lik så god som annen magi på soverommet. (kanskje bedre…sa jeg det høyt?)

Iallefall på en litt sliten søndag.

Døren står på gløtt, vi ligger under dyna… har tøyd morgenstunden til det ytterste, men så skjer der.

Praten på minste frøken går i ett. Hun forteller hvor han skal gå, hvor han skal stå og hva han skal si.
Og han følger gledelig ordre. Gjør som han får fortalt og som hun beordrer.

De er to der inne.
Ei på fire, snart fem og en på seks.

Hun er mor, og han er far. Og med på shoppingen er frøken kanin og babyen.
Og akkurat nå, er soverommet blitt et shoppingsenter.

Med seg har de ei tulle på 50 cm uten klær og uten navn og en sliten tøykanin.

Rett som det er passerer de dørsprekken.
De ler, synger og danser.

Alt gjør de SAMMEN.

Det er som musikk i ørene for en litt sliten småbarnsmamma med en halvmoden baby på innsiden.

Ikke bare har de det gøy, men de har det gøy, og det SAMMEN.

Jeg og mannen tørr knapt si noe, vi vet at den minste distraksjon kan ødelegge det hele. Vi ligger helt stille, så stille som bare foreldre kan. Begge er klekkende klar over at uansett hvor stille vi er, så varer magien vi nå sitter å lytter til kun i korte små øyeblikk.

Men FY søren så fin den er når den oppstår.

SØSKENKJÆRLIGHET altså.