Man tror de er der, for alltid.

Men helt plutselig, på et øyeblikk, er man et menneske mindre.
Et menneske som alltid har vært der, så lenge du kan huske og enda litt til.

Alle vet, at et liv må ta slutt. Men når det først skjer, er det så endelig….

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Minnene lever sier de, men i det ordene kommer,
Virker det som om alle forsvinner.

Man må jobbe de tilbake, hale de inn igjen under hjernebarken før de løper fra deg.

Plutselig husker man de merkeligste detaljer, de gode vitsene, måten han holdt kaffekoppen på, hysjet elegant under fotballkamper og hvordan han alltid hadde majones på nesa når han spiste frokost.

Det er en telefonsamtale jeg aldri kommer til å glemme.
Den var kortere enn de fleste.

Pappa var annerledes i stemmen.

Bestefar er død.

Jeg mistet følelse i armer og ben, sluttet å puste.
Var det virkelig over nå.

Tårene renner, og barna samles seg rundt meg.

Jeg legger på, ordene i telefonsamtalen har gitt gjenklang i hodet og vondt i hjerte.
Jeg tørker tårer mens jeg får klem av en bekymret fireåring.

Mamma hva er det?
Hvor har du vondt?

Jeg klemmer henne tilbake.
Mamma har igrunnen vondt i hele seg svarer jeg mens jeg tørker tårer.

Hun ser opp med spørrende øyne, eldstemann står i dørkarmen, holder avstand.
Jeg vifter han til meg med armen, gir han en klem.

Mamma er lei seg, jeg har ikke vondt egentlig.
Jeg har to sett med store undrende øyne mot meg.

jeg er lei meg fordi bestefaren min er død.

De er helt stille.

Jeg innser, at jeg ikke har pratet med barna om død.

Jeg føler jeg må forklare, men finner ikke ord.

Vi er bare stille sammen.
Jeg gråter,

De klemmer.

Vi må prate om døden..

også, om sorgen…

Men akkurat nå..

Må jeg føle på den.

Hvil i fred bestefar.
Håper du danser med bestemor nå.