Ingen bilder er tatt under denne hendelsen da både mor og far hadde mer enn nok med å håndtere situasjonen.
Han var så sint, Skikkelig sint.
Eller det var sånn det hørtes ut i framsete der jeg satt.
Bak meg satt en liten kar på 70 cm og vrælte.
Jammen kan den lille gutten gi stor lyd.
Han gråt og gråt, uansett hva vi gjorde foran, hjalp det ikke.
Vi sang, hysjet, gynget bilen (dere som vet det , vet det)
Vi måtte stoppe.
Jeg hadde aldri hørt han slik.
Den lille kroppen var svett, det var jeg og.
Jammen tar det krefter å gråter, men jammen krever det sitt å høre på også.
Hva er det med barnegråt som setter igang alle systemer i kroppen?
Jeg plukker han opp, tar han tett inntil, gynger lett mens vi ser de andre bilene suse forbi.
Jeg må innrømme jeg er litt misunnelig.
Tenk å bare kjøre sånn, og kun ha seg selv å tenke på.
Herregud jeg kunne kjørt milevis.
Men her står jeg, og bysser lett, på en liten gjennomsvett kropp som synes bilen er grusom, på en busslomme, midt i mellom ingenting.
Litt påfyll, litt nærhet, litt lek, også prøver vi igjen.
Lirker han opp i sete.
UAKTUELT.
Kroppen går i spenn i det han kjenner tekstilen i stolen.
Han vil ikke sitte der.
Det er akkurat som om han er redd, sier mannen.
Tanken har ikke streifet meg en gang.
Kanskje han er redd?
Han ser jo ingen der bak, han er jo vant med å se minst en av oss når tårene triller?
Han har rett, det er jo akkurat det, når veslemann gråter, stormer vi til. Det er en av fordelene med å være en av sju, og minst av alle.
Vi flytter han, skrur av airbag, og setter han foran. Jeg setter meg bak, og ved siden av, sitter pappa.
Jeg bysser, nynner og koser litt ekstra før jeg prøver igjen.
Nok en gang stritter han i mot i det jeg prøver å lirke han litt.
Så så så…sier han ved siden av, og legger hånda si på den lille kroppen.
Som magi stopper han, sperrer opp øynene og ser rett på pappa, vrir hodet og ser rett på mamma.
Og vips, går krisepuls ned i hvilepuls, og disse to små hendene tar et godt tak i den trygge varme hånda som hviler på han.
Det er 10 mil igjen.
De kjører vi i ett strekke.
Han bytter på, titter på meg, så på pappa, så på meg, så på pappa.
Hele turen, mens han tviholder i akkurat det han trengte nå.
En hånd å holde i.
Åååå så bra dere fant ut hva det var💖stakkar liten💕
❤️
Høres ut som vi har hatt ca samme opplevelse i dag. Vi kjørte 40 smertefulle mil med en 3åring og en 2 mnd gammel baby. Den minste var definitivt ikke klar for en så lang biltur, og gråt så det ljomet. Hun var også så svett og klam at mammahjertet bristet mer enn en gang. Det ble mange nødstopp underveis før pappaen (med den minste rompa av oss voksne 🥴) til slutt måtte skvise seg mellom de to barnesetene. Da ble det straks bedre å være liten 💕.
Meeen vi har bestemt oss for at vi ikke tar henne med på en så lang biltur før hun er stor nok til å forstå litt mer, for dette har ikke jeg nerver til altså 😬.
Vi måtte vende minstemann fremover ganske tidlig. Han gråt og gråt, en gang tror jeg han svimte av, fortsatte å gråte da han våknet. Det var absolutt ikke en holdbar situasjon, og vi vurderte at det var farligere for ham å sitte bakovervendt når foreldrene satt megastresset og kjørte, enn at han satt fremovervendt og kunne se oss.
Åhhh❤️❤️❤️❤️❤️
Sånn var vår eldste også💚 Jeg satt bak og holdt i hånda fram til nr to ble født… Folk så litt rart på oss, når mannen satt alene foran, men det var sånn det måtte være! Grusomt når jeg måtte kjøre alene med henne noe sted, og vite at hun satt bak og var livredd🌸
Ingen bilder – fordi mor og far prioriterte barnets beste i en stresset situasjon. Sånn skal det være. Respekt.
Jeg sitter alltid i baksetet sammen med lilleprinsen når vi kjører bil, og så langt har det gått veldig bra. Har gjort akkurat det samme når jeg har hatt engstelig katt i bur ombord. Og når han ligger urolig i vuggen sin om natten, er ofte en hånd nedi kurven det eneste som skal til for å roe ham. Jeg oppdaget fort at nærhet er mye viktigere enn underholdning for denne lille karen, ihvertfall enn så lenge.