Det er nesten som å ha vært på reise og komme hjem.
Du vet, den enorme lettelsen og deilige følelsen i det du trår inn døren hjemme etter en tur ut i den store verden.
Man trenger i grunnen ikke reise så langt eller være borte så lenge, en natt eller to i en naboby er nok.
Det er litt den samme følelsen jeg får når flokken samles igjen.
En helg uten de små er lagt bak oss.
For all del, det var jammen godt det også.
Jeg begynner å bli flinkere til det også.
Nyte tiden litt alene når det først skjer.
I den siste tiden har vi hatt barnefri med jevne mellomrom, og øvelse gjør mester.
I begynnelsen slet jeg med dårlig samvittighet.
Ikke ovenfor barna men de som er gale nok til å si at de ønsker å tilbringe tid med alle fem barna en hel helg.
Det er jo mye jobb.
men jammen koser de seg og.
Barna opplever nye ting, blir kjent med nye mennesker og ikke minst får gode relasjoner til andre voksne mennesker.
Kjempe viktig.
Og vi, vi får begge hendene fri, til å gjøre alt vi har på listen, til å spise middag alene, til å sove hele natten og til å se hverandre litt bedre.
Men en helg uten de små, er rart og uvant.
Det er ikke riktig.
Uten flokken er jeg halv.
Jeg er på en måte ikke meg selv.
Føler meg som en natterangler når jeg er på kjøpesenteret helt til stengetid.
og helt crazy når vi spiser middag etter kl 19.
Og nyyyter en god frokost etter en lang og deilig natt sammen med en som er ett år eldre enn i går.
Helgen var både god og effektiv. Vi hadde ikke fått gjort i nærheten så mye med ungeflokken rundt oss og barna hadde hatt det temmelig kjedelig.
Jammen er jeg sliten etter tunge løft og trappegåing, men på hver side av meg har jeg påfyll.
Ei på seks og en på snart 8.
I senga ligger en på 2 og ei på 1 å sover og nede på rommet er hun som er eldst.
Herremin så deilig det er når flokken er samlet.
Når det krangles, tulles, og lekes rundt meg.
Når barnelatter, surv og søskenkjatring omringer meg.
Når vi knapt får spist middagen varm og kaffen drikkes kald.
Det er jo da,
Da jeg føler meg hel.