Jeg småler, selv om det på mange måter er en merkelig reaksjon.

En stor kontrast til det jeg står ovenfor.

Merker jeg blir så stressa at nakken klør.
Jeg titter litt rundt meg, mens kverna går. Hvordan i alle dager skal jeg vippet henne ut av dette.

Annonsørinnhold

Skjønnhetsproduktene som er verdt hver krone

Hun står foran meg, pittelitten, mye mindre enn meg.
Men akkurat nå fyller stemmen hennes hele rommet, hele bygget,  hele byen og enda litt til.

Jeg merker det godt, at folk titter.
Tenker sitt i det de farer forbi i sitt travle liv, tilsynelatende uten trass og utfordringer.

Kom nå da, sier jeg igjen så rolig jeg bare kan.
Prøver iherdig å minne meg selv på at jeg både vet bedre og er større enn treåringen som står foran meg.

JEG VIL IKKKEEEEEEE
Vræles det tilbake.

Ansiktet er rødt og spor av tårer fra begge øynene dekker begge kinn.

Jeg vil ikkkke, gjentar hun selv om jeg ikke har sagt noe.

Mon tro hva hun tenker, hun som gir både meg og veslefrøken et blikk før hun suser videre med veska på skuldra og solbrillene på toppen av hodet.

Jeg ser hun smiler.

Enten kjenner hun seg igjen, eller så tenker hun jeg er håpløs.
Bekymringsløs suser hun videre.

Vi må gå nå vennen, alle venter på oss.

Jeg vil være HER!

Hun har ikke tenkt å gi seg med det første, det er tydelig.
Hva som gjør at hun nekter å forlate Nille nå er uvisst, men bestemt seg har hun.

Hun nekter å rikke seg.
Søt når du er sint er på sin plass, hun er ganske så sjarmerende der hun står med hendene i kors og stamper.
Skulle så inderlig likt å forstå hva det er hun tenker på og føler nå.

Det er klart det er utfordrende, når følelsene vokser fortere enn kroppen.
Når viljen plutselig hvisker deg i øret at du er herre over egen kropp, egen vilje.
Og du innser du har muligheter med makt.

Vi trør varsomt jeg og pappan, selv om vi prøver å veilede, så trygt og tydelig som vi kan.
Men i denne fasen og tiden, vet vi at det lønner seg å velge sine kamper.

Men noen kamper dukker på mange måter opp litt uanmeldt,
for selv om du sier at du ville vi skulle dele skiven i to, var det ikke alltid det du mente.

For selv om yndlingspysjen din var med peppa gris på i går, trenger det ikke nødvendigvis være det i dag.

For selv om du for 10 minutter siden skulle klare alt selv, kan det fort hende at du ønsker å være liten litt senere.

Det er ikke lett å være stor heller, spesielt ikke når man skal veilede en liten kropp som skal bli større.
Å holde seg rolig er en kunst jeg ikke alltid mestrer i slike situasjoner.

Innimellom kjenner jeg min egen trass presse på, og jeg får lyst til å løfte den lille kroppen din opp under armen og trampe ut og vekk fra folk. Innimellom kjenner jeg at hele meg har lyst til å vræle tilbake, høyt og tydelig.

Jeg har gjort det også, både løftet og vrælt, jeg er jo tross alt bare et menneske jeg også.
Men i dag, traff du meg på en god dag.

Så da står jeg der, (u(tålmodig og venter, til du finner ut, at det å følge etter resten av flokken blir det riktige å gjøre.
Mens jeg utad holder meg så rolig som jeg kan, mens jeg nikker og smiler, til alle som gir oss et blikk og tenker sitt.

Vi har jo tross alt all tid i verden…du og jeg
Sånn nesten.