Hun har akkurat sovnet.
En lang og seig dag er lagt bak oss og jeg krysser fingrene for at kvelden blir lang og dagen i morgen bedre.

Hun er tre måneder og noen dager. likevel har hun vært her i en evighet.
Barselboblen har sprukket, og jeg har fått en viss klarhet i tåkesynet. Så absolutt ikke ute av tåken, men noen meter sikt har jeg.
Hun drømmer, små rykninger og klynk mens den lille hånden hennes krøller seg sammen.
Hverdagen er rett rundt hjørnet, nå er det bare å spenne seg fast og gjøre seg klar.
Henge med så godt vi kan på alt som skjer rundt oss.
Hun er ingen liten bylt som bare spiser å sover, nå vil hun se verden, lukte, føle og smake.
Leke, gurgle og utforske.
Nå har plutselig det som var alt vi gjorde blitt det vanskeligste vi gjør.
Spise og sove.
Hun er midt i 3 måneders krisen.
For noen kanskje bare et blaff av irritasjon, for denne frøkna er den intens og ille.
Å sove er vanskelig, å spise er stressende og urolig.
Man blir sliten, både liten og stor av det hele.
Tynnslitt med åpne nerver.
Sårbar for omverden og alt den måtte mene.
Små problemer vokser seg store, når man er gjennom slike perioder.
Man kan kjenne på alt av følelser, sinne, matthet, frustrasjon, tristhet, utilstrekkelighet.
Alt i en god og deilig suppe, krydret med lite nattesøvn og såre vipplæsjnippler.

Og når man tenkte at ting ikke kunne bli seigere, kommer hun snikende…
Frøken Usikker….
Hun som gjør at jeg sammenligner min baby med andre, hun som hvisker meg i øret at alt jeg gjør i desperat søken på søvn og rolige måltider er bjørnetjenester og idiotisk av meg å gjøre.
Hun er rågod på å fortelle meg at det bare er mitt barn som må rugges i søvn, som ikke sover for seg selv og som fortsatt kan være oppi 15 måltider om dagen.
Hun gjør meg sliten og usikker.
Kommer snikende opp på skuldra i det jeg står i rugger på den tredje timen samme dag.
Hvisker historier i øret om at jeg må rugge til babyen er konfirmant og at jeg aldri får sove en hel natt før jeg er pensjonert.
Jeg burde stått rakrygget med nesa i sky, det er tross alt femte gang jeg gjør dette.
Men hun er min første nummer fem, jeg har knapt kjent henne i tre måneder.
Jeg er kanskje ikke ny som mamma,
Men hun er ny for meg, og jeg ny i rollen som hennes mamma.
Vi driver å finner ut av det, jeg og hun.
Og jeg vet jo at vi har mange koder å knekke sammen.
Jeg prøver å krype litt tilbake til boblen igjen, lukke ørene for rådene jeg ikke ba om.
Takke de som roper høyt ut at de heier på oss, som vet hvordan det føles og som kanskje akkurat nå står i samme båt.
En båt i åpent farvann med bølger høyere enn du kan tenke deg.
Jeg har hodet over vann, men lar skuldrene duppe under overflaten i håp om at frøken usikker har sluppet taket i det jeg får kavet meg på land igjen.
Det går jo over…
dette også..