Å herregud, nå kommer det jammen meg en til.
Det er av en eller annen grunn spesielt under middagen de kommer.
Kynnere på rekke og rad, tettere og tettere for hver dag.
Magen blir hard som en murstein og det kjennes ut som om det er en vannmelon på vei ut av…

kremt ja… du skjønner.
 
Jeg må stoppe å spise, fokusere på å puste. Kanskje ikke direkte vondt (jeg vet jo det blir værre) men ubehagelig og anstrengende uten tvil. Rød i kinna og lett svett i pannen fortsettes middagen.
Så har jeg spist, uhei som kroppen anstrenger seg for å fordøye det itsy bitsy måltidet.
Jeg sulten som ulv, men spiser som en maur.Alt av tarmer og fordøyelsessystem er trykket opp i mellomgulv, bak i ryggen og opp i halsen (føles det ut som)
Etterhvert måltid må kroppen ligge vannrett, både for å takle fordøying, døyve voksende kvalme og takle økende puls.
Jeg priser hustegnerene for at de valgte trapp med platå, da kan jeg ta en liten pust i bakken på vei opp fra soverommet til frokost.
Lungekapasiteten er ca 20%, ikke redusert, men 20% eksisterende.
Jeg hiver etter pusten bare ved tanken på å gå på do.
Nattesøvn, hah!
Doturer ohyes

Hovne ben, så ille at man igrunnen ikke skjer forskjell på lår, kne og ankel.
Kropsvesker du ikke visste du hadde ifra en kropp du ikke har sett navlen og ned på noen månender.
Fødselsangst som pirker deg på skuldra rett som det er.
Redebyggemodus på høygir kombinert med en kropp som knapt er i stand til å ta en klesvask ut av vaskemaskinen er heller ikke til å kimse av.
Jeg er sliten, lei, redd, oppgitt og hormonell.
Jeg er sårbar og spent.
Jeg er takknemlig og temmelig utmattet.
Jeg er lei av å ikke få på meg sokkene, men langt ifra klar til å bli kvitt denne kula.
Tiden går alt for fort og for sakte på en gang.
Det er en berg og dalbane som gjør meg både kvalm og giret på en og samme tid.
Vektløs derimot.. not so much 😉

Kroppen forbereder seg, enten jeg vil eller ei.
Livmor har mer makt enn hjerne og hjerte.
Hun øver rett som det er, dytter frøken ned mot exit og minner meg på at det er temmelig heftig det vi har i vente.
Hun som bor i magen og gjør magen stor som jordkloden må og skal ut snart, enten jeg vil eller ei.
Kroppen er som Rocky, løper opp og ned trapper, vifter med armene med tunge boksehansker på.
Snart kommer den store finalen, hvor vi spurter opp trappen og løfter hanskene høyt.
Om ikke lenge er dagen her.
Kroppen gjør seg klar…
Det må visst jeg og..
 
Følg gjerne siste innspurt på snapchat: idebankmamma
 
Skal jeg føde på snap?