Det som skjedde i kveld, er jeg ikke stolt av.
Men et øyeblikk jeg kan le litt av i etterkant.
Men der og da, for ca en time siden, var ting overhode ikke moro.
Jeg har gjort alt jeg kan og litt til i dag for å være en ja mamma, en mamma som er med, er tilstede og tar seg tid til litt mer enn hun pleier. Jeg har noen slike dager, hvor jeg bestemmer meg for å la det meste annet ligge.
De dagene pleier som regel å bli veldig veldig gode.
I dag, ble det ikke slik.
Det startet igrunnen feil allerede før frokost.
Erting og tøysing mellom de to midterste, en småsur og veldig trøtt preteen og en baby fortsatt full av feber og snørr.
Jeg burde jo skjønt, at i dag var ikke dagen på å være supermamma… alikvell gikk jeg inn med guts og mot.
Det feilet, en evig suppe av sutring og småklaging, krangling, gnagde seg ned innunder huden på meg, sakte men sikkert inn i kjøttet og mot leggetid gnisset suppa lett mot nervene.
Men nå var det slutt på krangling, istede rottet disse to trollene seg sammen, imot meg.
De lo og kniste, hvisket hemmeligheter og lo enda mer.
Jeg prøvde å skjære gjennom, gang etter gang, men stemmen tapte totalt gjennom knisingen som nå var i ferd med å bli gapskratting.
Plutselig stod jeg der, og følte meg utafor.. og veldig veldig sliten.
Nei, nå gidder jeg ikke mer sier jeg før jeg får tenkt meg om.
Smeller tannkost og tannkrem i gulvet og tramper ut av badet.
Dette får dere klare på egen hånd legger jeg til før jeg runder hjørnet og stamper inn på kjøkkenet.
Jeg står på kjøkkenet og får tenkt meg litt om.
Hva i huleste var det jeg gjorde der.
Stillheten blir pinlig lang.
Så hører jeg noen små lyder fra badet.
Jeg hører minstemor kommer ut,hun er visst den utvalgte.
Hun runder hjørnet på kjøkkenet og gir meg et gjenkjennelig blikk..
Mammaaa sier hun og legger hode på skakke.
Jeg skjønner du er sint, sier hun og folder hender,
men nå er det faktisk leggetid og nå har vi ikke tid til sånt.
Nå kan du stå her litt og tenke på hva du sa, så kommer du etter.
Hun ser på meg, og jeg innser at vi har byttet plass.
Hun forsvinner ut kjøkkenet mens hun gir meg et betryggende nikk..
Plutselig.. er Hun er den tålmodige, veiledende og forklarende.
Jeg… er i trassalderen…
Jeg tusler etter.. sånn etter jeg får tenkt meg litt om..
Men det skal jeg ha…
Det går fortere enn hos fireåringen… nemlig!
Har du tatt deg selv i å være midt i trassalderen?
Å ja titt og ofte ? huff og huff ??
Da er hun hvertfall godt opplært ?? godt vi bare er mennesker alle sammen ???
He he ja, viktig å huske på.
Uff ?? Kunne lett vært meg! ?
Haha denne trengte jeg nå. Dette var meg ikveld, det har vært på å av med kraninging vennskap med de2 elste. men da de klarte å vekke baby som nettopp hadde sovnet ble jeg ikke blid. så på badet sa jeg noe stygt… fikk grusom sammvittighet etterpå. sa at nå orker jeg ikke mer og da drar jeg nå ( altså jeg skal på jobb da så de viste jo jeg skulle dra likevel) og kommerikke tilbake.
den var for drøy herregud tenk at jeg sa noe sånn. men oversilten er jeg her. uff. forklarte ungene og snakket med dem etterpå kost å klemt. men likevel… dårlig mamma idag, ihvetfall under denne situasjonen….
Haha fantastisk!
Kjekt å lese og kjenner meg igjen….
Unnskyld altså, men dette fikk meg til å le høyt!! ?? For en utrolig fascinerende og morsom datter du har ??