Jeg husker det som om det var i går, men det var i fjor.
Akkurat på denne dag i fjor.
Jeg hadde akkurat trådd inn døren, men en av de dyrebareste jeg har i hånden.
En liten skatt, bare tre dager gammel, ble akkurat båret hjem.
Han sov når vi dro…
Han gråt, når vi kom inn. Han var bare 3 dager, men si ifra det kunne han.
Jeg hadde aldri sett han så tydelig.
Plukk meg opp, NÅ!
Jeg tok han opp, tett tett inntil.
Beundret stua, som mannen hadde gjort ren og klar til vi skulle komme hjem.
Sist gang jeg var i stuen var magen stor, og frykten større.
Og nå står jeg her, stolt, rørt og uendelig takknemlig.
Du er ikke sint lengre, du er rolig og øynene myser på adventsstjernen som lyser i vinduet
Vi setter oss ned i sofaen og du får første bryst hjemme, det er slik det blir fremover en stund, husker jeg at jeg tenkte. Jeg hadde rett.
Vi satt mye der, du og jeg. ammet og ammet og ammet. Mens du vokste for hver eneste dag.
Det er mange av de dagene jeg ikke husker, men akkurat den første dagen husker jeg godt.
Vi ammet og jeg la deg over på skuldrene for en rap. Puppene var vonde og ømme, og melken hadde akkurat kommet.
Det var så rart å se deg ligge der foran juletre. Tenk nå var du her.
Jeg var sliten, veldig sliten, det tar på å få små. Kroppen, hode og hjerte hadde vært gjennom mye på få dager. Du var så liten… så liten. Alikvell kunne jeg ikke fatte hvordan du hadde fått plass i magen min.
Klokka bikket 4, fyr i ovnen, julestemningen glitret og jeg og du ventet på at dine søsken skulle komme hjem-
Det var godt, første gangen var vi samlet, innefor fire vegger. Du, jeg og alle våre.
Alle sammen.
Det forunderlig, når man kommer hjem med det dyrebareste man har.
Det er og forunderlig hvor raskt det hele blir riktig og slik det alltid har vært.
Ett år har gått, om alt går som det skal tråkker vi på nytt over karmen om 5 mnd, med en ny i flokken, femtemann i flokken av det mest dyrebare vi har.
Herregud så heldige vi er.