Han står å stamper i gulvet.
Vræææler mot meg med smokken i munnviken og tårer nedover begge kinna.
Men kjære lille venn sier jeg og strekker armene ut mot han.
NEEEEEI skriker han tilbake.
Smokken faller ned på gulvet.
Han tar seg tid til å hente den opp før han fortsetter å rope.
Det er ikke lenge siden vi hadde en helt annen stemning.
Vi lå på gulvet sammen, jeg og han.
Lekte med dinosaurer og traktorer.
I skjønn harmoni.

Men så skjedde det noe, jeg vet ikke hva skal jeg være ærlig.
Mulig jeg tok feil dinosaur eller kjørte traktoren feil vei.
Og nå står han der, i kroken på kjøkkenet og skriker.
Og jeg sitter som en aktiv brannslukker å prøver å forstå.
Det er en ganske regelmessig jobb om dagen.
Det å være en forståelsesfull brannslukker, alltid parat.
Man vet aldri når lettantennelig glør blir til flamme.
Man går nærmest litt på stå, i enkelte situasjoner.
Det er ikke enkelt å forstå når sinne er større en kroppen.
Vell, sint og sint, noen vil kanskje kalle det trass…
Jeg vil kanskje kalle det frustrasjon.
Han forstår det meste vi sier og gjør.
Vi forstår ikke han.
Han har klare meninger om hvordan og hva.
Vi forstår ikke alltid hvordan og hva.
Han har en plan, den innebærer ofte han selv og de fleste rundt han.
Problemet er at vi ikke vet hva han har planlagt.
Han tramper og stamper, skriker og roper og er oppriktig sint og lei.
Hvorfor er det ingen som forstår meg??
 
Det er ikke alltid jeg klarer å sitte der som en tålmodig brannslukker, noen ganger går alt i stå hos meg også
og jeg ender opp med å være en trykkoker i ubalanse.
Lunten er kortere enn den bør være og forståelsen knapt tilstede.
At han ikke føler seg forstått overgås av at jeg overhode ikke forstår.
Jeg orker bare ikke.
Skjerp deg, må jeg noen ganger si.
Ikke til han, men til meg selv.
Det sier seg selv at kombinasjonen ikke er god.
og frustrasjonen blir selvsagt ikke mindre av å kommunisere med en mamma som er midt i værste trassalder selv.
For om vi så skal kalle det trassalder, varer den fra 0-100 år
Den gir seg aldri.
Den er rett som det er på besøk til meg også.
Men i dag, er jeg tålmodig, tålmodig som få.
Med armene rett ut og all oppmerksomhet til den vesle karen som står i hjørnet på kjøkkenet og kjenner på store følelser.
Sitter å venter mens han skal la sinne og frustrasjonen skal bli liten nok til at han får plass i favnen min.

 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse