Hun står der midt i snøen.

Armene på kryss og kan slå verdensrekord i furteleppe.

Kinnene har to små elver av tårer, øynene lett rødsprengte og under nesa er en liten kledelig rand med snørr.

JEG VIL IKKE!!!

For to timer siden, sa hun det samme, men av annen grunn.
Hun nektet å ut, hun ville være inne.

Hun hylte når jeg fant frem dressen, vrælte når vi tok på votter og hele den lille kroppen sprellet som en fisk på land når jeg skulle ta på skoene.

JEG VIL IKKE!

Kjære deg, solen skinner, snøen venter og vi skal ut å ake.

NEEEEI!

Men du ville jo når vi spiste frokost?

Jeg vant, vi gikk ut.
Vi har akt i tog, laget snømann (mens vi sang Elsa sangen selvsagt… blir du med å lager snøøøømaaaaaan?) og en snølykt som står klar til kveldmørket.

Og ved siden av den, står hun.
Med blikk som skjærer og lyner, så sint at røykskyen nesten står ut av ørene på henne.

JEG VIL IKKE!!

Mamma er sulten, og du er våt.
Det er på tide nå?

NEEEI!

Jenta som for to timer nektet å gå ut, står nå å nekter å gå inn.

Og hun, er fire år.

Over natten skjedde det noe drastisk, hun ble fire år, fire hele fingre som stolt vises frem.
Det er stort å fylle fire, man er stor nok til å mestre det meste, men liten nok til å være minst.
Og denne sjarmen som visstnok skal følge alle aldre, vell vi kan vel si såpass at den tar seg en pause ved disse tider. En vellfortjent en kanskje, for jammen har hun vært proppfull av nettopp sjarm.

Men nå derimot, vel, hun er fortsatt vakker der hun står, uansett hvor langt ned den furteleppen synker. Men særlig sjarmerende er hun ikke når vi for nte gang har gått denne runden i dag, og i går og dagen før.

Hun har mange ord, skravler i ett sett, men for tiden bruker hun kun tre av de.
Nei, vil og ikke.

Og de brukes rett som det er.

Ting som var gøy i går, er det værste som finnes i dag.
Ting hun sa hun ville for fem minutter siden, har brått blitt det værste som kanskje henne .

Å henge med på hva hun tenker, føler og mener er igrunnen umulig.
Det svinger før jeg i det heletatt skjønner hvor det hele er i ferd med å gå.

Og nå, hjelper ingenting.
Hun som nektet å gå ut, NEKTER nå å gå inn.

Hun er sint, skuffet og frustrert.

Men kjære lille venn, mamma er sulten, er ikke du?

NEEEEI, hun hopper opp og ned bare for å virkelig vise at hun mener alvor.
Jeg ser på den vesle frøkena, hun stirrer tilbake med skarpe blikk.

Jeg føler jeg har prøvd alt, telt til tre, truet, lokket, heiet og erkjent hennes følelser som det så fint heter i bøkene,.

Men hun står der like pal. Jenta som burde være sulten og som garantert er våt og begynnende kald NEKTER å gå inn i det huset hun for kort tiden siden NEKTET å gå ut av.

Det er nå jeg skulle ønske jeg hadde hatt et vendepunkt å servere dere, et herlig gullkorn som fikk dere til å dra på smiletbåndet og småhumre litt mens dere tenker at det er no jammen herlig disse små.

Men ikke denne gangen.
Nei denne gangen endte som de fleste ganger.
For herlige avslutninger med gullkorn og smilebånd som draes på skjer, men de aller aller fleste gangene, ender det med en mamma som bestemt trasker etter, tar ungen under armen og går dit hun ønsket at det sta beistet av en fireåring nektet å gå.

Hun vræler og jeg holder, så hardt jeg kan så hun ikke faller i bakken.

Kroppen spreller, jeg tviholder.

NEEEEI

VIL IKKEEEEE

Var det jeg sa, tre ord, det er de hun bruker.

Jeg får henne innenfor husets fire vegger.
Sinne varer en stund,

Så går det over.

Helt til neste gang…