Åh herregud.
Så deilige å bare si det høyt.

Sier det igjen jeg.
Noen ganger suger det SKIKKELIG å være mamma.

Ah, prøv det selv.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Gjenta etter meg.

Noen ganger suger det skikkelig å være mamma?

Bedre?

Jeg ante meg det 😉

Gratulere sier de, når dere annonserer de store nyhetene. Dere venter barn og skal bli en familie. Du skal bli mamma. Du opplever det som så flott kalles livets mirakel skje i magen og et liv vokser frem. Eller kanskje ventetiden snart er over og dere endelig får adoptert et barn.

De har rett, det fortjener så absolutt en gratulasjon. Det ER  jo fantastisk, en ære å få tildelt rollen som mamma eller pappa, MEN… det er noe vi glemmer her.

Lykke til.

For det er ingen rosenrød vals du gir deg utpå.
Mange høydepunkter, for all del, men tro du meg det forventes noen piruetter der fremme også.
Noen så evigvarende og intense at du ikke bare blir svimmel, men også kvalm og ufattelig sliten.

Det er mye med foreldrelivet det er å like, men det finnes også sider som virkelig suger, og la oss en gang for alle bare si de høyt, for det er lov.

Inspirert av et innslag på god morgen Norge i dag, og en Marte Frimand (du vet “grusomt” ærlige mamman i den flotte bloggen casa kaos) som tar saken ved rota, kvinnet seg opp og snakket om det å tillate seg å ikke like alle aspekter med familielivet. Det er ikke ofte jeg blander meg inn og roper min mening, men..

Jeg kjente jeg fikk vondt i magen, er det virkelig noe vi skal kvie oss for å si? Nå snakker jeg ikke om å mislike hele den familiære situasjon, for all del, morsrollen ville jeg aldri vært for uten.

Men, hvem er det som liker å tørke andres snørr og synes det er hyggelig? Eller tørke bæsj av en sprellende rompe, eller ta imot oppkast med bare henda fordi det var det du hadde tilgjengelig.

Hvem synes det er topp stemning med en fireåring som ligger å spreller midt på stuegulvet og skriker av full hals fordi du hadde funnet feil tskjorte, det var jo ikke Anna hun skulle ha nå, det var Elsa, eller år du har delt skiven i to når hun sa hun skulle ha den delt i to men ombestemte seg uten å si det høyt?

Jeg mener, hvem synes en natt fylt med oppvåkninger, gråt og byssing til krampen tar deg er tipp topp.

Eller nyter å diskutere hver eneste dag med tenåringen hvorfor det lurt å ha på lue når det er 16 minus ute.
La oss ikke nevne det å rydde andres rot og vaske andres møkk?  Hvem LIKER det?

Nå snakker jeg ikke om belønningen, nå nevner jeg ikke de små barnearmene som griper rundt halsen din og gir det verdens mest ekte (snørr)nuss, barnelatteren som fyller huset og sjarmen av fireåringen som sprader rundt i huset og synger let it go av full hals.

Eller den følelsen av å løfte en engstelig liten kropp opp i nattemørket, holde den nær deg og føle både puls og hjerte møtes og det er bare dere to og stjernene i et barnerom opplyst av måneskinn og alt er bare helt stille.

Eller når du for første gang har en fornuftig samtale med barnet du selv hadde gleden av å bære frem. Og du innser at det lille barnet er i ferd med å vokse opp, bli et fornuftig menneske, og det takket være deg og din innsats.

Nå snakker jeg ikke om det…
Nei, nå snakker jeg om alt det kjipe.

Og det må da være lov, å si at noen ganger, synes man ikke det er så innmarri alrigth.
Det er lov å tenke at litt egentid hadde vært å foretrekke,
at en tur til en øde øy uten lyder og mennesker igrunnen hadde vært topp.

Da er det lov å bestemme seg for, at man overhode ikke skal ha flere barn, og man kan unders seg litt over hvorfor man i det heletatt ønsket seg dette.

Det er lov, å synes at foreldrerollen er no dritt innimellom.

For saken er, at den ER det.

Men heldigvis, blir de øyeblikkene som suger, overøst med de øyeblikk jeg ikke snakker om nå.

De øyeblikkene hvor du innser
meningen med livet,
hvor rik du er,
At ingenting betyr mer,
at ingenting er mer viktig,

For noen ganger suger det skikkelig å være mamma,
men fy søren, så fint det er ellers.