Hei på dere
Jeg heter Katrine og er 33 år gammel. Jeg er gift, og jeg er mamma. Mannen min, Martin, møtte jeg på folkehøgskole i Nord-Trøndelag for 15 år siden, og det gikk ikke mange ukene før vi var et par. I sju måneder delte vi på ei 75 cm. bred seng, i sterk kontrast til dagens 1.80-seng. Det er jammen meg mye man godtar når man er nyforelska, i dag får jeg ikke sove med lilletåa hans over på min side av senga engang. Vi giftet oss for fem år siden, og sammen har vi to viltre gutter – Tormod på snart sju år og Sigbjørn på snart fire. Martin føler seg nok ferdig med det, men jeg må innrømme at jeg ser for meg en liten attpåklatt om noen få år. Helst før vi fyller 40…
I tillegg til å være småbarnsmamma og kjerringa til gubben, er jeg lærerstudent. Å bli lærer var barndomsdrømmen, en drøm som forsvant for meg i ungdomsårene, men som kom tilbake med full kraft i voksen alder. Jeg satt fast i en kontorjobb jeg ikke lenger trivdes med som jeg ikke visste helt hvordan jeg skulle komme meg vekk fra, og ikke visste jeg hva jeg ville gjøre i stedet, men plutselig en dag mens jeg var i foreldrepermisjon, gikk det opp for meg.
Jeg hadde levert eldstemann i barnehagen og var på vei hjem med minstemann i vogna da skolebussene begynte å komme på bussholdeplassen nedenfor barnehagen. Skolebarna strømmet mot meg, og helt ut av det blå fikk jeg en sterk trang til å snu og ta følge med barna opp til skolen. Der og da visste jeg det. Det var lærer jeg skulle bli. Så da foreldrepermisjonen var over noen måneder senere, gikk jeg ikke tilbake til min gamle jobb. I stedet jobbet jeg et halvt år som lærervikar på barneskolen jeg selv gikk på som liten, og deretter startet jeg på lærerstudiet. Det er nå to år siden, og jeg har ikke angret ett sekund. For meg er læreryrket et kall, og kanskje vil det hjelpe meg til å bli en av disse «drømmelærerne» jeg har hørt så mye om?
Det er ikke til å stikke under en stol at det kan være slitsomt å sjonglere rollene som småbarnsmamma og student. Begge deler krever sitt, og ofte føles det som om begge deler bare blir gjort halvveis. Ikke er det særlig inntektsgivende å være student heller, så litt jobbing ved siden av er helt nødvendig. Derfor er jeg tilkallingsvikar i barnehager og skoler i nærområdet, og i tillegg oversetter jeg «husmorporno» fra engelsk til norsk for et kjent romanforlag. Nok å holde på med altså, allikevel har jeg takket ja til å være gjesteblogger for Idébank for Småbarnsforeldre.
Jeg har alltid vært glad i å skrive, og da jeg ble spurt av min gode venninne, Nina i Idébanken, om jeg kunne være interessert i å skrive for henne innimellom, måtte jeg si som sant var at jeg faktisk hadde tenkt tanken selv. Det hender nemlig rett som det er at jeg har noe å si. Noe å fortelle. Det hender at jeg mener noe om noe som andre også mener noe om, meninger som det kunne vært interessant å dele med andre for å finne ut om andre mener det samme som meg, eller om jeg er helt på jordet? For det hender sikkert det også. At jeg er helt på jordet, mener jeg. Jeg ønsker å skrive innlegg som engasjerer eller gleder. Som gjør deg tankefull eller provosert. Innlegg som får deg til å smile eller rynke pannen, nikke enig og gjenkjennende eller riste irritert på hodet.
Jeg er småbarnsmamma. Jeg er også lærerstudent. Om et par år er jeg lærer. Innleggene jeg skriver vil være adressert til foreldre. Til medforeldre – partners in crime – men også til foreldre av barn som kanskje ender opp i mitt klasserom når jeg en dag står der som nyutdannet lærer. Det kan bli en interessant kombinasjon, og jeg gleder meg til å sette i gang.
