De tre første månendene unnagjort og den seigeste av dem er lagt bak oss.
Jeg må innrømme at jeg synes måned 2-3 kan være fryktelig tøff.
Og kjenner nå som de første 100 dagene straks er passert at vi går mot lysere tider.
 
Hva sier babyverden om babyer på 3 måneder.
MILEPÆLER
Kommunikasjon og sosial utvikling

• Er opptatt av sine nære omsorgspersoner – liker ikke når du går, blir ivrig når du kommer, og følger deg med øynene rundt i rommet.
• Begynner å imitere faktene sine når dere prater – beveger armer og bein.
• Øyekontakten med deg øker stadig – en viktig emosjonell prosess som knytter dere nærmere sammen.
• Begynner å le høyt.
• Liker lyden av sin egen stemme og utvider stadig spekteret.
• Bruker mange ulike bevegelser og ansiktsuttrykk for å uttrykke behov og følelser.
• Lytter intenst og svarer med lyd til den som synger og prater for det.

Sanser og motorikk

• Barnets evne til å gripe og bevege en rangle utvikles denne måneden, og det vil gripe etter ting som blir holdt rett foran hånden, når det ligger på ryggen eller sitter på mors eller fars fang.
• Barnet begynner å trekke i klærne sine.
• Evnen til å følge bevegelser med blikket utvikler seg raskt
• Barnet begynner å sparke med styrke.
• Nå klarer barnet også å gjøre to ting samtidig, som å suge og titte på noe.
• Barnet løfter hodet og brystet i mageleie når det støtter seg på armene.

Interesser og aktiviteter

Annonsørinnhold

Vårens aller fineste sneakers til henne

• Liker og trenger mye fysisk nærhet – vil bli holdt, båret og kost med.
• Begynner å vise preferanser for enkelte mennesker.
• Begynner å vise forventning til kjente aktiviteter.
• La barnet få ligge et sted hvpr det kan følge med på dine og andre familiemedlemmers gjøremål i huset. Legg barnet på magen og legg deg på magen foran barnet og prat og syng. Slik oppmuntrer du barnet til å trene på å holde hodet og overkropp oppe.
• Barnet utforsker med hender og munn. Skaff noen få, trygge, «tyggesikre» leker som barnet både kan kjenne på og tygge på.

Oda 3 måneder


vekt og lengde fødsel: 3825 gr og 52 cm lang.
Vekt og lengde nå: hun har ikke blitt veid på evigheter men om jeg trår på vekten sier den at hun er 7 kilo og bruker 62/68 i tøy.
Hvor ble det babyen min?
Puh, det værste er unnagjort, er det lov å si det?
La meg forklare årsaken til at jeg synes denne måneden er seig. Hun er liksom midt i mellom alt. For våken og klar til å bare være den babyen som sover og spiser og for liten til å ha rutiner og tydelige signaler.
Hun har lyst til å følge med, men blir fort sliten.
Ingen rutiner hverken på dag eller natt noe som gjør hverdagen uforutsigbar for mor.
Hun er så absolutt mere med nå. Det merkes godt.

Fanger opp menneskene rundt seg, søker kontakt og spreller ivrig når hun får selskap.
Har ikke helt funnet ut av hendene sine enda, men dasker til lekene av og til.
Særlig kontrollert er det ikke, men veldig moro at det skjer noe når hun får en fulltreffer.
Hun HATER å kjøre bil. Og siden hun er så liten er det vanskelig å underholde henne også.
Siden hun ikke bruker smokk eller tott er bilkjøring rett og slett en utfordring akkurat nå.
Hun sover mye når vi kjøre bil, men bare korte dupper, akkurat slik hun sover ellers.
Små korte powernapper på maks en times tid. Hun må rugges eller puppes i søvn men sover seg gjennom jordskjelv den lille timen hun blunder. Natten kan jeg helt ærlig ikke svare helt på hvordan er, da vi samsover med nærmest fri bar.
 
Hun har begynt å ta kveldene litt før men vil gjerne kose i en liten evighet før nattesøvnen tar henne, noe som ikke alltid er like lett med en liten flokk med små. Natteroen senker seg rundt 20. og da sover hun til 01-03 også er det slumring frem til jeg våkner til en smørblid og pratesyk frøken rundt 07.
For som hun skravler da, lange vokaler med noen skarpe lyder innimellom. Gliser og ler og spreller med hele seg.
Den timen er hun til å spise opp.

For når klokken nærmer seg 08, da er det på tide med første dupp igjen og sånn går no dagene.
Hun fullammes, og ser ut til å trives med det.
Planen er å fortsette med det en stund til 🙂
Hun har blitt en del av søskenflokken nå. Det er tydelig at de også setter pris på responsen de får fra henne og gir henne rett som det er litt underholdning. Hun er jammen heldig på den fronten.

Det skorter ikke på kos, underholdning og selskap for denne frøkena.
 
Hvordan er det å være fembarnsforeldre?
Jeg kan oppsummere kort: Travelt.
Dette er ikke for alle, rett og slett. Og noen ganger lurer jeg på om det er riktig for oss også.
Jeg er ikke vant til mengden mennesker enda, på 1,5 år gikk vi fra å være en litt stor familie til en dobbelt xl familie.
Vi er MANGE. Vi er å regne som to familier i antall. Og det skal vi to voksne klare å holde styring på.
Jeg har ikke hatt ordentlig permisjon med minstemor. Noe jeg har valgt selv. Av erfaring gjorde det godt å finne på noe annet i babytiden, og kan være god terapi for å holde depresjonen på avstand. Men i tillegg til våre prosjekter har det også skjedd mye privat. Jeg har opplevd å miste noen nær meg som har vært en påkjenning rett og slett.
Det har vært tøft, jeg skal ikke legge skjul på det, men og veldig fint å ha noe annet å tenke på midt oppi det hele. Oda har vært med på det meste og trivdes med det. Og siden jeg ammer er vi alltid beredt for en sulten baby.
Nå lengter vi etter hverdagen, kjenner det skal bli godt å sende barna litt ut på faste aktiviteter og selv få litt luft rundt meg innimellom. Vi har også fått den fantastiske nyheten om at en familie vi virkelig setter pris på og stoler på ønsker å ta på seg rollen som bonusbesteforeldre! Tenk så heldige vi er. En natt ny og ne hvor de tar en del av flokken så vi får fokusert på resten eller kanskje… noen ganger bare oss selv!! Nesten så jeg må klipe meg i armen.
Det travelt, det er slitsomt, det er til tider utmattende og frustrerende.
Men fy søren så ofte jeg tenker for meg selv, vi er jammen heldige