Peisen tikker, i stua står juletreet å glitrer. ute faller sneen lett.

En deilig lukt av pepperkaker, juletre og røkelse fyller rommet, akkurat passelig til å gi den ekstra følelsen av at julen er her.

Alt er lunt, trygt og stille.

Barna leker og jeg sitter ved bordet etter en lang og god frokost og nyter kaffekopp nummer to

 

Iallefall for fem minutter, sånn innimellom. Ja ok så overdriver jeg.
Iallefall for 2 minutter, okey okey, 30 sekunder, innimellom.

For er det noe som virkelig skaper kaostilstander her i heimen så er det når vi går ut av de faste rutinene våre, slik som ja, feks, jul.

Sene kvelder, lange frokoster, “late” dager, mere søtsaker, og tid, MYE tid.

Til tider for mye tid.

Det er kanskje min feil, proppet full av forventninger som jeg er.
Har allerede mimret godt ved å se på bildene fra ifjor.

Hvor rolig og hyggelig vi hadde det.

Totalt i fornektelse på hvordan det EGENTLIG var.

Helt glemt at hjernen er programert til å huske det vi vil huske og pakker alt annet inn i hvit, lydisolerende vatt.

Hvor mye de kan klare å krangle og ikke minst bråke hadde jeg iallefall glemt.

Og at staheten, egenheten og trassen til treåringen dobler seg for hver fridag som går.

Jeg hadde og helt glemt hvordan barna finner sekken med juleenergi og åpner den lille julaften.
Eller hvordan de plutselig får et ekstremt lite behov for søvn, slik at sene kvelder betyr enda tidligere morgener.

Uansett hvor sent det blir på kvelden før, kommer det minst ett par barneføtter tassende før noen i det heletatt vil kalle det morgen.

Til og med Fantorangen sover enda når disse her små mener det er morgen.
Og en liten barnekropp under dyna er hyggelig det altså, helt til den kroppen begynner å sprelle som en mark i en sølepytt og tar dobbelt så stor plass som meg og pappaen tilsammen.

Men for et ørlite minutt der, var det jo veldig hyggelig.

Eller hvor mye to små kan klare å krangle på ørlite tid, eller hvor urolig en 5 åring blir etter for lang tid inne når du tenker at i dag er planen å bare sløve på sofaen, og se julefilm på julefilm slik vi gjorde på det ene bildet som dukket opp som minne på facebook.

Ja for jeg gjør det jo igjen i år.

Kaster meg over kamera i det vi har magiske øyeblikk.

 

Løper i full sprint mot kamera når jeg ser de oppstå.
For VIPS så er de over.

Men de gangene jeg rekker å knipse de da, så lagres de trygt til neste år for å gi meg de samme vrangforestillingene.

Ja, også glemmer jeg selvsagt ikke å dele de magiske øyeblikk godt både på facebook, insta og snap.
Akkurat slik som alle andre utslitte småbarnsforeldre.

For å klamre oss til at de små deilige øyeblikkene som vi hadde gledet oss til faktisk er der…
De er bare så ufattelig korte.

 

Misforstå meg rett her, jeg liker å tilbringe tid med familie, med barna mine.
Jeg bare liker det ikke når de får være ut av rutinene over lengre tid.

Nå som de mest hektiske romjulsdagene er over, og vi kan tillate oss å falle tilbake til rutinene i større grad går som regel dagene bedre, ja selv om det fortsatt er mye tid.

Vi er mange, og mange kan fort bli mye.

Dagene som kommer skal vi komme oss gjennom.
Det blir kaos og kos, latter og gråt og tid.

Og jeg skal ha kamerafingeren klar, for plutselig oppstår de…
De magiske øyeblikkene som skal lure meg til å ha like store forhåpninger neste år.