Hører du ikke hva jeg sier?
Sitt ordentlig, og vær stille! Er det så vanskelig å forstå.
Jeg ser seksåringen er både forvirret og litt lei seg der hun sitter, men jeg er rett og slett for stresset til å ta hensyn.
Med en survebaby på armen, en to åring på frifot og en varm rett på en tallerken foran meg som er i ferd med å bli kald har jeg i grunnen mer enn nok å tenke på.
Hva var det jeg sa?
Jeg tar tak i armen seksåringen igjen, sitt ordentlig og vær stille sa jeg!
Men mamma, jeg hosta jo bare…
Men må du hoste så høyt da?
Jeg føler jeg har øynene til hvert eneste bord i restauranten i nakken.
Hun på bordet ved siden av oss klarer ikke skjule det en gang.
Hun stirrer så mannen hun sitter med har gitt opp å få kontakt.
Hun er mere med oss enn med han.
Jeg prøver å sende henne noen blikk, men hun tar absolutt ikke hintet.
Endelig spiser minstemor, og jeg får tatt en gaffel med lunken mat.
han på 2 tar jammen meg et jafs han og.
Og vips blir det litt matro.
Jeg føler blikkene slipper litt taket, alikevell sitter jeg med et haukeblikk over bordet.. klar til å avverge et utbrudd, en krangel, en litt for høy latter, hva det måtte være.
Er vi ikke på ferie mamma?
Sier 7 åringen med munnen full av pizza?
Jo, det er vi? sier jeg rufser han lett i håret.
Kan ikke du slappe av litt da du og? Sier han før han tar et sup av det alt for store cola glasset.
Slappe litt av med å være mamma liksom..
Så blir det stille, jeg vet så alt for godt hva han mener.
På tur blir jeg ei kjeftesmelle.
Ei stressa mor som plutselig forventer mye mer av sine barn.
Som kaver seg opp og gjør ting større, verre og høyere enn det er.
Jeg ser på den tannløse sjarmisen igjen.
rufser han litt i håret igjen. Du har så rett… sier jeg, jeg skal prøve.
Jeg tar et raskt blikk over igjen, alle fem spiser.
i bakgrunnen har vi havet, solen og den jevne båtturen.
Jeg nyter tre sekunder stillhet og puster godt ned i magen.
Kanskje jeg skal prøve å legge bort kjeftesmella resten av turen?
sier jeg til sjarmisen og smiler.
Ja det synes jeg godt, for en ting er sikkert, hun er iallfall fryktelig slitsom å ha med på tur.
For noen herlige unger du har! Så utrolig godt å lese – vet at jeg også blir ei kjeftsmelle… men så fint at du gjør med bevisst det – sånn at jeg faktisk kan gjøre noe med det. Skal virkelig prøve å puste med magen på vår “ferie”👍
Haha! Griiiin. Noen ganger altså… Og hun med blikket… Kjenner det i lang stund etterpå.