Første tiden med barnet er en unntakstilstand.
Alt blir på en måte snudd opp ned. For noen går overgangen til foreldrerollen fint for andre mer utfordrende.
Uansett kreves en ny form for logistikk inn, uansett om det er første, andre eller femte barn.
Alle skal venne seg til den nye sjelen som krever sin plass i familien og
bare det å ta seg en dusj krever en eller annen form for planlegging i starten.
Men så går det seg til etterhvert, man begynner å finne en rytme og få ting til å fungere. Kanskje ikke over alt men noen plasser.
Her feks, er det rutiner på dagen nå, 3 dupper, hver av de kun 40 min dessverre, men det er 3 dupper.
Kveld og natt.. vell der har vi fortsatt en jobb å gjøre.
Det finnes igrunnen to versjoner av meg, en babymamma og en “vanlig mamma”
Jeg setter meg selv mye mer tilside når barnet er bittelite versus større.
Årsakene er mange.
Hovedgrunnene klare:
- jeg ammer og er eneste matkilde
- barnet har behov for hjelp til alt
- jeg sover lite og “redusert” til enhver tid og har derfor ikke energi til å gjøre stort sett mer enn jeg må.
I den første tiden er jeg med babyen 24/7, konstant. Det finnes inget annet menneske jeg er så mye sammen med som nettopp den lille bylten, dag og natt.Instinktene tar overhånd, det finnes ikke noe som føles mer naturlig for meg. Samtidig kan jeg ikke si at det er enkelt heller, å konstant være på som mamma. Hvor en dusj føles ut som en pause og en tur på butikken som ferie. Innimellom føles det ut som jeg ikke gjør annet enn å bysse, amme, stelle og dulle og jeg lengter noe inderlig etter “livet uten baby”.
Men vet du hva som er vanskeligere for meg?
Å gå ifra babyen.
Det myldrer rundt meg av mennesker som virkelig synes det er på tide at mor får luft under vingene.
Babyen er jo tross alt 4 mnd nå.
Og for all del, jeg vet, når den tid kommer at luft under vingene føles fantastisk.
Men det er når tiden er inne, og for min del, er den ikke der enda.
Jeg får nesten daglig spørsmål, ifra mødre med små bylter som lurer på når jeg tenker det er på tide å lufte seg litt. og svaret mitt er temmelig enkelt.
Når DU og BABYEN er klar for det.
Ikke når alle andre rundt deg er klar.
Selvfølgelig vil det kjennes, når borrelåsbabyen rives av og du skal kunne tusle rundt med to hender fri og i beholde klærne 100% gulpfrie en hel kveld. Kjennes både godt og vondt på en og samme tid
Men selv om savn kan stikke, er det også godt. Godt å kjenne at det man trengte å luftes fra, også kan gi savn og lengsel.
Jeg må innrømme jeg er litt lei, lei mas og iver etter å dra meg ut.
Dette er femte runde og folk vet at en vakker solskinnsdag kommer jeg ut.
Strekker godt på kropp og sjel og nyter tid uten barn rundt meg.
Men ikke enda,
Kall meg for all del hønemor, fortell meg gjerne at jeg gjør babyen avhengig av meg.
Akkurat nå er jeg like avhengig av henne.
Jeg lukker døren sakte men sikkert, mens jeg kryper tilbake til babyhulen min.
Og der kan du også få bli, til du føler den blir for trang.
For tro du meg, den boblen den sprekker, før eller siden.
Har det akkurat som deg! Gleder meg til jeg skal ut med venninnene mine å ha jentekveld, men det tror jeg er lenge til enda. Jeg vil være sikker på at babyen tar flaske og roer seg med pappaen. Han hadde sikkert klart det helt fint nå, men jeg er ikke klar. Har ikke behovet enda. Vår eldste var et år første gang vi var borte fra henne ei natt. Da var jeg slutta å amme :p
Skjønner ikke hvorfor andre skal legge seg så oppe i andres saker?! ? Man må få rom til å gjøre det som føles riktig for seg og baby. Men førstemann brukte jeg laaaang tid før jeg var klar for en kveld alene. Med nr to var jeg i bursdag alene etter seks uker. Begge er flaskebarn. Og ingen av de har tatt skade virker det som.
Kremt Kremt.. har vel strengt tatt ikke vært uten den lille før etter 7-8 mnd jeg, med noen av dem! Og de lå ikke borte før godt over året og ammingen var ferdig.
Sundt å være hønemor❤
Så enig! Og jeg har det på akkurat samme måte- når ungene er små er jeg bare mamma; vi koser oss sammen og deres behov går foran alt. Og sånn skal det være tenker jeg. Amme i hytt og pine? Ja, hvis d er det babyen vil (den første tiden altså). Spiller ingen rolle om jeg har vond rygg,såre pupper, er sulten og trøtt; dette er min jobb. Mate,kose,trøste og gi nærhet. Alt annet kan vente. Åååå denne tiden er magisk. Slitsom men magisk. Og siden dette er min siste nytes alt fullt ut! Selv søvnløse netter og blodpupp er greit denne gangen;)
Så godt å lese! Akkurat sånn har me det her også, kjenner sbsolutt ikkje på behovet for å gå fra bebis på kveldstid… då trur eg vinninga går opp i spinninga, hadde ikkje slappa av. Det kjem ei tid for det, men det er ikkje akkurat no. Takk for at du ser ord på det ?
Så bra skrevet! ?
Og så bra at det ble skrevet! Er nok mange av oss nye mammaer som syntes det er vanskelig å stole på seg selv i denne nye situasjonen der det er SÅ mange som har noen å si…
Stå på mammaer! Og spør! Og kjenn på egne behov og følelser! ?
-Takk Nina! ?
Jeg klapper høyt for denne fantastiske teksten!
Jeg hadde ei frøken som kun tok flaske,så hun sov en natt hos bestemor og bestefar da hun var 6 uker gammel. For meg så var det viktig å ikke bare føle meg låst til huset,så jeg dro ofte på butikken alene også.
Men alle er forskjellige,og det er egentlig det vi alle må respektere. Det som føles riktig for noen,føles feil for andre. Og sånn kommer det alltid til å være med oss menmesker.
??
Takk! Dette trengte jeg å lese nå?Nå fikk jeg en god følelse her jeg går i mammabobla mi! ? Nå reddet du meg noen uker fremover??
Så herlig å høre 🙂