Parforhold på pause

Han, er fortsatt den fineste mannen jeg vet om.

Faktisk finere enn jeg noen gang kan huske.
Der han sjonglerer en ungeflokk, hus og kaos.

Midt i pakkeesker, gulp og bleieskift står han standhaftig.
Aldri har han vært kjekkere.
Aldri har vi vært et bedre team jeg og han.

Og godt er det, for aldri har vi vært midt i et værre kaos enn nå.

Han er fortsatt min klippe, min trygghet, min bestevenn og mann.
Men når vi sist var kjærester, sånn skikkelig.
Det kan jeg ikke huske.

Selv om jeg tenker meg godt om.

Jeg elsker han.
Ingen over, ingen ved siden av.

Han er min og fy søren så stolt og takknemlig jeg er for det.
Og jeg mer jeg tenker på det, jo mer lengter jeg etter å få være kjæresten hans.

Ta godt vare på dere selv, sa ei dame som kjenner oss godt i går i det hun hentet noe vi skulle kvitte oss med i forbindelse med flytting.

Altså DERE… ta var på DERE.

Jeg kjente det knøyt seg i magen.

Herregud som jeg savner oss.

Tid til oss.

Bare være oss.

Ta vare på oss.

Om jeg tenker på sex lurer du kanskje på?

Det også, men med en fødsel for knappe 10 uker siden, skal jeg være ærlig å si at det er kanskje ikke nummer en på lista.

Men jeg savner å SE han, sånn på ordentlig. Uten avbrytelser av leverposteifingre og babygråt.

Uten et “mammaaaa?” innimellom annenhver setning.

Jeg savner å våkne ved siden av han på morningen, og ikke minst vite at han er ved siden av om natten (jepp han er kastet ut, babyen tar plassen hans)

Jeg savner å kunne nyte et måltid, bare jeg og han.
Hvor jeg kan ta meg tid til å smake, lytte og snakke.

Under ett og samme måltid.

Herregud som jeg savner det.

Jeg savner oss, innimellom så mye at det gjør vondt.

Men jeg vet vi er der, på vent.

Akkurat nå, er det de små tingene som gjør en forskjell, og som gjør at jeg holder ut. Som holder at i live. Som minner meg på hva vi er, sånn egentlig.

De små kyssene i det vi krysser hverandre i gangen med en bleieunge hver på armen. En med bæsj, en med nyskiftet bleie.

Det er at han sniker seg til et kyss i nakken mens jeg steker kjøttdeig til fredagstacoen.

Det er at han sørger for å la meg dusje helt alene, midt på dagen.

Det er en film, sett i stykkevis, med små øyeblikk av både armkrok og to hender som holder i hverandre.

Det er blikk over kaffekoppen mens latteren til små sjarmtroll triller.

Det er små meldinger til hverandre etter jeg har lagt meg, om ting vi ikke rakk å snakke om gjennom dagen.

Parforholdet er på pause, det venter på grønt lys.

7 småtroll stikker små kjepper i hjulene for romantikken og egentiden.
Vi er heldigvis gode på å benytte oss av de små mulighetene.

Jeg må innrømme, at jeg gleder meg litt.
Innimellom.

Til de blir større.
Både småtrollene og mulighetene.

2 kommentarer
    1. Som jeg kjenner meg igjen i dette… <3
      Men jeg vet den dagen kommer igjen.
      Lengter til en barnefri helg hvor vi kan "bare" være kjærester<3

    2. 🙌🙌🙌😭🥰

      (Ps! I dette tilfellet er det ikke en high-five emoji, men en tilbedende en. For ærligheten, for at du rørte meg til tårer, for at jeg kjenner meg så innmari godt igjen, for evnen til å se de små tingene, og for at jeg tror vi blir sterkere kjærester av å klare å stå sammen gjennom denne perioden.)

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg