I morgen braker det løs.

Siste dag i barnehagen før ferien på våre to minste troll.
Ferden går, rett fra barnehage og til båten.
en uke skal tilbringes i Danmark, de to andre skal vi ha her hjemme.

Jeg gleder meg, til dager hvor vi selv bestemmer tempo (rettelse barna bestemmer tempo) Vi kan la dagene gå uten å se på klokken, oppleve nye ting og tilbringe tid sammen. Forventningene er høye, med en god dæsj realisme…for…

Er det lov å si at man gruer seg litt og?
Vel, å grue seg er kanskje å ta i, men jeg ser på ferie med skrekkblandet fryd.
Vi er en familie som generelt er glade i å være sammen, men av og til kan ferier bli i meste laget. Ferie betyr mer tid, mer kos men også mer krangling, knuffing, rot, kjefting, mekling og styr.

Ferie med barn er hardt arbeid.
Rett og slett.

Men dette er vi klar over, vi VET hvordan ferie med barn er.
Vi får ikke det slaget i ansiktet som vi fikk første gang vi tok med oss et barn og og reiste til varmere strøk. Med solseng og longdrinks i drømmene satte vi kursen mot flyplassen, og allerede der skjønte vi at dette ville overhode ikke bli slik vi var vant med. Vår vesle frøken på 18 mnd var hverken bygd for sikkerhetskø, kveldsflyvning passert leggetid eller hotellrom med lytte vegger.

Hun lå ikke stille på solsengen et sekund, og vi endte opp med å være badevakter på skift.  Det var og ble et lite sjokk, det var jo ikke slik ferie var.

Nei det var ikke det, men det er slik ferie blir og kommer til å være en stund.
Og nå, står koffertene klare og vi tar med oss hele tre på tur.

Så sjokket var der, men skremt ble vi ikke, bare overrasket.
For det å reise på tur med barn er slitsomt men det er også fantastisk.

Å reise med barn, får oss til å se verden bokstavelig talt med andre øyne.
Vi opplever steder som vi mest sannsynlig ikke hadde sett uten barna.

Vi ser de små tingene som vi kanskje hadde tråkket elegant over uten våre små soldater.

Jeg har funnet de vakreste skjell, plukket eksotiske blomster, testet utallige lekeplasser, snust på nyklippet gress flere steder i verden.

Jeg har spist utallige is,  opplevd babyskrullete italienere (blond baby der nede er på kanten til skummelt og besøkt de merkeligste doer.

Jeg har hørt latter og gledeshyl fra barn i utallige familieparker, lekeplasser og badeplasser.

Jeg har hoppet i søledammer i Danmark, matet sultne katter i Tyrkia og ammet i et telt i skogen bak huset.

Ferie med barna, er kanskje ikke ferien hvor man lader opp, hviler på solsengen og drikker longdrinks
men det er ferien hvor man fyller opp.
Man fyller opp koppene som rommer opplevelse, tid sammen, minner og tradisjoner.

Det krever sitt, å ha en god ferie med barn.
Men gir man litt, får man uendelig mye tilbake.

Noen av mine beste barndomsminner er i fra nettopp sommerferien.
Ikke bare minnes jeg bading og is, men også bare føtter i gresset og nye steder å besøke.

Men det jeg husker aller best, er at jeg badet med mamma eller pappa, spiste is med de, tuslet barfot med de og at vi sammen besøkte nye steder.

Jeg husker pappa som løp frem og tilbake i uendelig tid for å få dragen til å fly, jeg husker kortspill i teltet i hagen til mamma, jeg husker gleden vi hadde før ferien startet, hvordan vi telte ned, bladde i kataloger og leksikon (nei og nei nå følte jeg meg gammel)

Jeg husker tid, tid samme.

Og det er nettopp det jeg skal gi mine barn.
Jeg tror det er vanskeligere i dag, det å gi tid.
For ikke bare er vi mer travle, men vi har også andre utfordringer i veien.

Vi legger sjeldent fra oss jobben, vi er alltid litt tilgjengelige for de som enn måtte trenge oss…nok tilgjengelig til at vi blir litt utilgjengelig for barna.

I år tar jeg meg selv i nakken, og gir meg selv en (det jeg ser på det som) kjempe utfordring.

Jeg trenger en pause
Jeg skal ha pause fra jobb, for å kunne gi tid til mine barn.
Jeg logger av.

Jeg skal ikke være idebankmamma i ferien, jeg skal være mamma mamma, mamma til denne gjengen.

Ja og han her da selvfølgelig:

Ingen inspirasjon og tankekvernerier på bloggen på syv dager.

Ingen spørsmål, ingen tips, ingen konkurranser.

Jeg  og mine skriverier blir borte.

Offline en uke? Nei det skjer ikke.
Sosialemedier er blitt en del av meg, det er slik jeg kobler av, holder meg oppdatert og komminuserer med familie og venner. Med familie 50 mil unna følger de med på hva som skjer via instagram og facebook.

Men jeg kobler av jobben en uke.
En hel uke fullstendig av.
Det har jeg ikke gjort siden jeg startet denne bloggen januar 2014.

Mulig det blir lengre, men vi tar dette som en start.

Det er på tide.

Det blir kanskje vanskelig, men det blir verdt det 🙂

Så bli gjerne inspirert, skru telefonen på lydløs, eller skru av synkroniseringen på jobbeposten.

Logg av jobben og logg på ferie med barna.

LYKKE TIL.

Vi sees.