Plutselig skjer det…

Det har pågått så lenge at det nærmest føles som for alltid.
likevel føles det som om det var i går jeg hjalp henne i søvn for første gang.

Siden hun ble født, har vi kjempet en liten kamp vi to.
En kamp og krig mot søvnen.
Ikke gjør hun det ofte, ikke gjør hun det lenge og ikke gjør hun det alene.
Hun sover kort, lett og lite, men den lille søvnen vi klarer å krige til oss, vell den vinner vi takket være meg.
Både jeg og hun trenger søvn.
De dagene uten blir lange, nærmest uendelig.
Og får vi flere dager blir jeg lei, seig og temmelig sliten selv.

Jeg har funnet mine teknikker, i et halv år, flere ganger daglig har jeg hjulpet henne.
Netter også, noen enklere enn andre.
Rugge, vugge, bysse, hysje, suse, amme, gynge, synge.
Hva som enn måtte til for at de små søte øyelokkene skulle lukke seg og gi oss en ørliten glippe med ro.
Spesielt kveldene, når søvnen skal møte natten har vært den tøffeste.
Vi bruker lang tid, noen ganger veldig lang tid.

Så lang tid at jeg rekker å tenke tanker om at jeg aldri kommer meg ut av rommet vi sammen ligger på.
I Tussmørket, under samme dyne, tett i tett.
hun klar for natten, jeg klar for egentid.
Jeg tørr ikke tenke på hvor mange timer jeg har brukt på søvn.
Hvor lenge jeg har rugget over dørstokker, ammet til puppene ser ut som rosiner, trillet i grøften for å få vognen til å hompe litt ekstra eller ristet i bilstolen for at du skal finne roen.  Enkelte dager føler jeg at alt jeg gjør er å få den vesle jentungen til å sove.
men så skjer det, helt plutselig.
Slik som i kveld.
En lang dag var over, flere ganger iløpet av dagen har jeg tenkt at tiden flyr.
Hun begynner å bli stor.

Så kommer kvelden, slik den alltid gjør.
og jeg gjør meg klar for en stund under samme dyne som den lille kroppen.
To mål for øye, for henne til å sove, og at jeg skal holde meg våken.
Vi legger oss til rette, du klyper deg fast og jeg bretter dynen over oss.
Så blir det krise.
Magen min romler og romler, aj aj jeg visste jeg ikke burde spist to biter av den pizzaen.
Jeg MÅ på do, kobler den lille frøkna av puppen og løper.
Hun smågråter litt, mens jeg småløper ut av rommet.
JEG. MÅ. PÅ. DO.
Men så, blir det stille…
Helt stille.
Ingen rugging, vugging, byssing eller dørkarm.
Ingen rosinpupp, ingen synging eller gynging.
Hun klarte det helt selv.
For første gang.
Fant hun søvnen selv.
 
 
 
Hva skal jeg gjøre nå?
 

5 kommentarer

    1. Din nydelige Oda, høres akkurat ut som min sønn, akkurat sånn har vi holdt på i 4 år, men plutselig, helt ut av det blå, finner han søvnen selv, både om kvelden og i løpet av natten ❤ plutselig en dag er alt maset om søvn over, å kveldene føles nesten litt tomme…
      Vil bare si, du er en helt fantastisk mamma❤

    2. Å kjære deg, tusen takk og det det er jammen du og som har holdt ut i fire år som søvnvakt <3

    3. Ja, haha! Hva gjør man da? Jeg klarte en gang å legge husets 3 barn til kl 19. Og ble helt forvirret! Hva i alle dager gjør man mellom kl 19 og 22?? Her har det bare handlet om legging av barn de siste årene…

    Legg igjen en kommentar

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg