Jeg må starte med å si, at de tankene jeg deler nå, de sitter langt inne.

Det er ikke tanker som får fingertuppene til å danse lett over tasteturet.
Tanker jeg stolt deler, og roper høyt.
Men motivasjonen som ligger bak derimot, gjør det hele mye enklere.

Jeg vet at jeg ikke er alene med disse tankene, følelsene og ikke minst frykt og skam.
men selv om mange føler og opplever det samme, er vi ikke mange som snakker om det.

Jeg har brutt stillheten før, og akter ikke holde munn denne gangen heller.
Det er en terapi for meg å dele, det er en terapi for meg å høre at jeg ikke er ensom, det er en terapi å vite at man kan hjelpe andre.

3 ganger tidligere har jeg opplevd det jeg ikke unner noen.
Svangerskap og barseldepresjon.
Mammadepresjon om du vil kalle det det.

En depresjon som sakte men sikkert har bygget seg opp under svangerskapet, som bryter ut i full blomst i det barnet er født og som jeg må jobbe hardt med å riste av meg.
Første gang, holdt det på å gå skikkelig galt. De to andre, var jeg forberedt på en helt annen måte.

Alikevell ble det tøft, kanskje noen av de tøffeste kampene jeg har kjempet.

Nå sitter jeg her med fjerde barn i magen, en overraskelse jeg aldri så komme.
At jeg, at vi skulle ha fire barn. Det var ikke en gang i mine villeste tanker.

Ikke etter de kampene vi hadde kjempet rundt svangerskap og barna som hadde kommet inn i vår familie.
Blod svette og tårer hadde vi lagt igjen, sammen som familie og karret oss opp igjen.

Mannen som et stødig fjell, sjonglert ungene, støttet meg og prøvd hardt å ikke glemme seg selv oppi alt.

Mye har skjedd siden sistefrøken kom ut av magen.
Jeg har vel kanskje aldri vært så langt nede som da hun ble født.
Men sammen var vi sterke og nå har jeg vært frisk i to år, mistet 65 kilo og kommet meg ut i jobb.
Ikke bare det, jeg har startet for meg selv. (du leser jo jobben min akkurat nå ;))

Og nå, sitter jeg her igjen, med kul på magen.

Som sagt så kunne vi ikke vært mer overrasket, alikevel er dette kanskje det svangerskapet jeg gleder meg mest over. Jeg fryder meg over barnet som har bestemt seg for å flytte inn i vår familie.
Umiddelbart følte jeg et bånd, bekymringer, tanker og gleder kom idet det blå krysset lyste mot meg.
Tidligere, har jeg vært iskald.

Reka i magen er snart halveis ferdig ruget, det er fra nå tiden både går sakte og fort.

Jeg kjenner på følelser jeg ikke har kjent på tidligere svangerskap, en glede, lykke og forventning.
Men av frykt for å glede meg for mye, dreper jeg gleden forsiktig.

I mitt romantiske lykke drøm kaster jeg inn iskalde biter av virkelighet.
Ikke bare virkelighet men mest sannsynlig en depresiv virkelighet.
I mine drømmer om sovende baby på brystet med fyr i peisen og glitrende juletre (ja for babyen kommer jo i førjulstiden)

Kaster jeg inn kollikk, gulp, såre pupper, en lengsel etter å få være alene,
nattevåk og bæsjebleier.

Jeg er redd for å la meg selv bli for lykkelig.
Jeg er redd for å skape et bilde, et perfekt bilde som overhode ikke er realistisk.

Jeg er redd for å glede meg.

For jeg kjenner igjen de små tankene som er i ferd med å snike seg på, de som sakte men sikkert har dratt meg ned tidligere. De små tankene som er begynnelsen på en svart svart dal.

Jeg nekter å gi etter, enn så lenge seierer fornuften. Den roper høyere enn de små sorte.
For det er ikke enkelt, å være mamma til tre utenpå, en baby inni og samtidig en god venn og kone.
Og om man legger på en salig svangerskapsmigrene og en heftig bekkenløsning får man en salig blanding.

En ting er sikkert, kroppen er ikke seg selv.
Det gjør til tider veldig vondt å henge med.

og da kommer samvittigheten bankende på. En dårlig samvittighet som vokser så jeg nærmest blir kvalm.
En ekkel følelse som sitter godt planta i hjerterota og i magen.

Jeg burde vært med å lekt sisten, rullet i gresset, kastet ball, hoppet på trampolina, badet barna og lekt på gulvet. Jeg burde laget ordentlig middag, ryddet kjøkkenet, vasket badet og gitt mannen litt mer kos.

Jeg burde, burde og burde.
Jeg burde vært en bedre mamma, en bedre støttespiller, en bedre venn og en bedre kone.

Ingen gode tanker, de gir ingen gode følelser. men enn så lenge seirer fornuften.
Og det har jeg tenkt det skal gjøre gjennom dette svangerskapet.
Jeg vet at det er midlertidig, jeg er klar over at de rundt meg har forståelse.

Selv om mamma har vondt for å henge med og røre på seg, skaper vi magiske stunder alikevell.
Barna, mannen og jeg er med babyen i magen på en reise.
Mamma bygger en ny verdensborger, og barna følger med.
De følger med, gleder seg og spør spørsmålene vi voksne ikke tenker på.

Og disse øyeblikkene klamrer jeg meg til og putter i lommen til når jeg trenger de.
For frykten kommer, når jeg kjenner de små svarte tunge tankene og den dårlige samvittigheten.

Frykten er  der, ikke bare er jeg redd for å være for lykkelig,

Jeg er og redd for at de tungene tankene skal vinne over fornuften.

Jeg er redd for å være redd.