Jeg må starte med å si, at de tankene jeg deler nå, de sitter langt inne.
Det er ikke tanker som får fingertuppene til å danse lett over tasteturet.
Tanker jeg stolt deler, og roper høyt.
Men motivasjonen som ligger bak derimot, gjør det hele mye enklere.
Jeg vet at jeg ikke er alene med disse tankene, følelsene og ikke minst frykt og skam.
men selv om mange føler og opplever det samme, er vi ikke mange som snakker om det.
Jeg har brutt stillheten før, og akter ikke holde munn denne gangen heller.
Det er en terapi for meg å dele, det er en terapi for meg å høre at jeg ikke er ensom, det er en terapi å vite at man kan hjelpe andre.
3 ganger tidligere har jeg opplevd det jeg ikke unner noen.
Svangerskap og barseldepresjon.
Mammadepresjon om du vil kalle det det.
En depresjon som sakte men sikkert har bygget seg opp under svangerskapet, som bryter ut i full blomst i det barnet er født og som jeg må jobbe hardt med å riste av meg.
Første gang, holdt det på å gå skikkelig galt. De to andre, var jeg forberedt på en helt annen måte.
Alikevell ble det tøft, kanskje noen av de tøffeste kampene jeg har kjempet.
Nå sitter jeg her med fjerde barn i magen, en overraskelse jeg aldri så komme.
At jeg, at vi skulle ha fire barn. Det var ikke en gang i mine villeste tanker.
Ikke etter de kampene vi hadde kjempet rundt svangerskap og barna som hadde kommet inn i vår familie.
Blod svette og tårer hadde vi lagt igjen, sammen som familie og karret oss opp igjen.
Mannen som et stødig fjell, sjonglert ungene, støttet meg og prøvd hardt å ikke glemme seg selv oppi alt.
Mye har skjedd siden sistefrøken kom ut av magen.
Jeg har vel kanskje aldri vært så langt nede som da hun ble født.
Men sammen var vi sterke og nå har jeg vært frisk i to år, mistet 65 kilo og kommet meg ut i jobb.
Ikke bare det, jeg har startet for meg selv. (du leser jo jobben min akkurat nå ;))
Og nå, sitter jeg her igjen, med kul på magen.
Som sagt så kunne vi ikke vært mer overrasket, alikevel er dette kanskje det svangerskapet jeg gleder meg mest over. Jeg fryder meg over barnet som har bestemt seg for å flytte inn i vår familie.
Umiddelbart følte jeg et bånd, bekymringer, tanker og gleder kom idet det blå krysset lyste mot meg.
Tidligere, har jeg vært iskald.
Reka i magen er snart halveis ferdig ruget, det er fra nå tiden både går sakte og fort.
Jeg kjenner på følelser jeg ikke har kjent på tidligere svangerskap, en glede, lykke og forventning.
Men av frykt for å glede meg for mye, dreper jeg gleden forsiktig.
I mitt romantiske lykke drøm kaster jeg inn iskalde biter av virkelighet.
Ikke bare virkelighet men mest sannsynlig en depresiv virkelighet.
I mine drømmer om sovende baby på brystet med fyr i peisen og glitrende juletre (ja for babyen kommer jo i førjulstiden)
Kaster jeg inn kollikk, gulp, såre pupper, en lengsel etter å få være alene,
nattevåk og bæsjebleier.
Jeg er redd for å la meg selv bli for lykkelig.
Jeg er redd for å skape et bilde, et perfekt bilde som overhode ikke er realistisk.
Jeg er redd for å glede meg.
For jeg kjenner igjen de små tankene som er i ferd med å snike seg på, de som sakte men sikkert har dratt meg ned tidligere. De små tankene som er begynnelsen på en svart svart dal.
Jeg nekter å gi etter, enn så lenge seierer fornuften. Den roper høyere enn de små sorte.
For det er ikke enkelt, å være mamma til tre utenpå, en baby inni og samtidig en god venn og kone.
Og om man legger på en salig svangerskapsmigrene og en heftig bekkenløsning får man en salig blanding.
En ting er sikkert, kroppen er ikke seg selv.
Det gjør til tider veldig vondt å henge med.
og da kommer samvittigheten bankende på. En dårlig samvittighet som vokser så jeg nærmest blir kvalm.
En ekkel følelse som sitter godt planta i hjerterota og i magen.
Jeg burde vært med å lekt sisten, rullet i gresset, kastet ball, hoppet på trampolina, badet barna og lekt på gulvet. Jeg burde laget ordentlig middag, ryddet kjøkkenet, vasket badet og gitt mannen litt mer kos.
Jeg burde, burde og burde.
Jeg burde vært en bedre mamma, en bedre støttespiller, en bedre venn og en bedre kone.
Ingen gode tanker, de gir ingen gode følelser. men enn så lenge seirer fornuften.
Og det har jeg tenkt det skal gjøre gjennom dette svangerskapet.
Jeg vet at det er midlertidig, jeg er klar over at de rundt meg har forståelse.
Selv om mamma har vondt for å henge med og røre på seg, skaper vi magiske stunder alikevell.
Barna, mannen og jeg er med babyen i magen på en reise.
Mamma bygger en ny verdensborger, og barna følger med.
De følger med, gleder seg og spør spørsmålene vi voksne ikke tenker på.
Og disse øyeblikkene klamrer jeg meg til og putter i lommen til når jeg trenger de.
For frykten kommer, når jeg kjenner de små svarte tunge tankene og den dårlige samvittigheten.
Frykten er der, ikke bare er jeg redd for å være for lykkelig,
Jeg er og redd for at de tungene tankene skal vinne over fornuften.
Jeg er redd for å være redd.
Hei! Wow, der traff du spikern på hode altså! Jeg har et barn fra før – og det du skriver stemmer helt med hvordan jeg har hatt det, og har det nå som jeg er gravid. Termin i september. Jeg er også redd for å være redd, redd for å være for lykkelig, redd for å ha for høye forventninger. Det er forferdelig mye å være redd for kjenner jeg. Og det dreper gleden av å være gravid. Er jeg for lykkelig en dag rakker jeg meg selv ned..
Takk for at du deler – det hjelper på å vite at man er flere i samme båt. Klem!
Takk… er skummelt å dele slike innlegg..rett og slett 🙂
Lykke til med innspurten.
Takk for alt du skriver og deler. Jeg føler det akuratt likt å det er så godt å vite jeg ikke er alene.
Takk for at du tok deg tid til å kommentere. Det setter jeg pris på.
Du er tøff som deler?? Jeg lurer litt på hvordan du har klart å gjennomføre en slik vektnedgang? Utrolig bra jobba!!! Jeg har alltid slitt med vekten, og for 10år siden klarte jeg med mye hard jobbing å gå ned 25kg. De kiloene er nå tilbake..og med to små barn finner jeg ikke tiden til å trene. Iallefall ikke 5 dager i uka slik som da jeg gikk ned i vekt sist. Men knapt nok én gang i uka, og det er ikke nok. Kan kutte på maten, men jeg går likevel ikke ned noe særlig. Så på jakt etter tips lurer jeg på hvordan du har klart dette? Nå får jeg noen turer når bekkenet tillater det (fortsatt hj i permisjon med minstemann), lurer på hvordan det blir med full jobb.. Stillesittende jobb.. Trenger å gå ned i vekt for å være sunn og kunne leke med ungene og alt?
Det er godt å høre at fler sliter med den dårlige samvittigheten. Med to utenpå og en mage på 31. uka har samvittigheten gnagd lenge. For å være en dårligere utgave av meg selv rett og slett. Dårligere mamma, samboer, venn og arbeidstaker. Og det er magen som får skylda, skal bli godt når man kan bøye seg ned å knyte sko, ligge på magen å leke med ungene, ligge helt inntil samboeren og barna m.m samtidig som magen er en god ting. Det merkligste er at jeg til og med savner det når magen er borte 🙂
Masse lykke til! Takk for at du deler!
Takk Silje. Alt ligger i kosthold. Det skal usedvanlig mye til å trene seg ned i vekt. Trening kommer kun som bonus 🙂
jeg ønsker dessverre ikke å sette så mye fokus på vekttap osv på bloggen, men send meg en melding på facebook så kan jeg gi deg noe om du vil 🙂
Lykke til med innspurt Ingvild. Godt å høre at vi er flere.
Merkelig det der.. man er ALDRI alene visstnok 😉
Tøft å dele! Stor respekt!
Og så flott at du har klart å gå ned mye i vekt! Jeg vet hvor mye selvdisiplin som ligger i det!
Holdt på å bli deprimert i permisjon, men kom meg tilbake i jobb.
Opplevde også omtrent ingen tilknytning til minstemann før ca. 6 uker etter fødsel. Det var veldig rart å stelle, mate, bytte på og ha med seg et barn jeg ikke helt visste hvem var/eller klarte helt å føle noe for. Men utrolig glad i den nå 🙂
Ønsker deg lykke til!
(Og forresten, tusen takk for gode tips til bilferie! Driver med planlegging av familiens første lange bilferie med skrekkblandet fryd. 🙂 )
Takk Mari 🙂
Godt å høre du klarte å snu trenden, all kred til deg som klarte å gjøre jobben i seks uker!
Lykke til på bilferie!
Takk for at du deler ? Du er virkelig ikke alene, men vit at den gode følelsen kan vinne over de små sorte, og frykten. Med lillemor var jeg et par uker etter fødsel sikker på at den svarte dalen var på vei tilbake, men gjett hva.. Det var kun frykten for å havne der. Vissheten om det hjalp veldig, og jeg har kost meg glugg i siste permisjon ? men dårlig samvittighet hører også med når man har en eller flere fra før, det kalles å være mor ?? la den gode følelsen komme, den er sterk! ?
Ååå så godt det er å høre at man kan vinne!
TAKK 😀
Godt innlegg og kjenner er meg kjempe godt igjen. Deilig og høre jeg ikke er den eneste som føler på den dårlig samvittigheten. Med rygg plager og bekkenløsning er det umulig å henge like mye med som vanlig.
Takk Cecilie, dårlig samvittighet tror jeg er en del av det å være mamma jeg ass 😉
Takk for at du deler<3
Eksistensiell angst. Angst for livet selv. Er det nok mange som er lidende av i dag. Og mot slikt finnes neppe noen vidunderkur. Det handler vel mer om å dreie fokus, og endre egen kognitiv tenkning 🙂
Så flott me ærlighet! Mye terapi i det!! <3 mye angst å depresjon blandt folk fordi at mange bare viser det "perfekte" utad… men når man sammen kan sprekke fasadebobla,kan mye hjelpe,bare ved å vite at alle disse følelsene er vanlig å kjenne på.. Synes du er knalltøff som nå bærer frem barn nr.4 etter flere"mammadepresjoner" heier på deg,å håper du erfarer noe annet denne gang <3