Vi er straks i gang med å telle dager… ikke måneder, ikke uker… men dager.
Dager til den kula jeg har på magen kun er løsskinn og bollete, tom og slaskete.
Og i armene har vi livets gave.
Snart er hun her.
Og DET merkes.
Ikke bare på kula, slarkete bekken og dårlig nattesøvn.
Men også på redebyggingsmoduset.
 
Det er ikke første gang det skjer, det har igrunnen skjedd med alle fem.
Det kommer snikende innpå meg, og plutselig står jeg der, midt oppi mitt eget kaos.
men en To-Do liste som er lengre enn en man kunne tenke seg.

Her snakker vi ikke bare vasking av små søte sokker og ordning av sprinkelseng.
Nei et ekstremt behov for å rydde OVERALT dukker opp, og det er temmelig uvanlig for et rotehode som meg.
For fakta er at jeg tåler det meste av rot, så lenge det er fremkommelig og et nogenlunde kos med kaoset.
Heldigvis vil jeg si, da jeg tross alt har fylt huset med fire rotesoldater (snart fem)
Hadde jeg vært slik jeg er nå hele tiden hadde jeg hatt kronisk magesår.
For det er ikke bare mitt rot som opptar meg. Alt og alle rot irriterer meg.
Ting, det er ting over alt.

Plutselig blir det særdeles viktig for meg at alle bruker skohyllen.
Klærne skal henges opp på faste kroker og ikke tilfeldige slik vi ellers har det.
I tillegg setter jeg i sving store prosjekter.
Prosjekter jeg igrunnen er klekkelig klar over at jeg ikke klarer å gjennomføre selv, men sta som et esel setter i gang så det ikke er noe vei til tilbake, slik at alle må bidra, enten de vil eller ei.
Jeg ommøblerer stua, stokker om på rom og eiere, pusser opp et annet og gjør om på et annet.
Jeg vil ha ting i system, orden og alt skal i tillegg se temmelig alrigth ut.
Listen vokser, selv om ting blir gjort.
Stadig kommer jeg på noe nytt som vi burde burde.Helst i dag. Gjerne både påbegynt og ferdig.. i dag.

Jeg har holdt det gående en stund nå.. men i påsken nådde det en topp.
Null ro i stumpen, ingen egenpleiefokus her i gården, nei her skulle rom tømmes, sorteres og ryddes.
Det gikk jo slik det måtte gå,
Galt.
En real arbeidsulykke inntraff. Med alt for mye i hodet, og lite fokus på det jeg faktisk drev med.
Plutselig veltet en dør (jepp du leste riktig, en dør) over meg, og med alle mine tanker i hode var det for liten plass til reaksjonsevnen. Jeg rakk ikke å ta den imot med armene, i stede tok jeg den imot med magen.
jepp, kula som bærer noe av det dyrebareste jeg har ble truffet, hardt av en dør i fri fart.
AU.
Inn for en sjekk, en natt på sykehus for overvåkning og jeg fikk 24 timer på å tenke litt.
Forberedt og erfaren som jeg er, så hadde jeg med meg INGENTING til føden for den sjekken.
Og endte opp med å ikke ha annet å gjøre enn å stirre i veggen de neste 24 timene.
Hva er det jeg driver med?
Nok en gang, sliter jeg ut alt og alle rundt meg.. siste innspurt.
Alle artikler, apper og bøker anbefaler meg å hvile.
Og jeg, jo jeg ommøblerer stua.
Jeg trengte den smekken fra døra, og de 24 timene med ingenting som den gav meg.
Det er dager igjen… ikke måneder…
 
Rom får være rom, klær får være klær.
Nå er det på tide å være rugemaskin..og gjøre redbyggingsting.. sånn skikkelig gravid redebyggingting.
Som å vaske babytøy, pakke fødebag og sove.

Men skohylla, den skal de jammen meg få bruke ja 😉
 
 
Psst og du: vil du følge siste innspurt, følg meg gjerne på snapchat.
Du finner meg ved å trykke her, eller legge meg til: Idebankmamma