Savn er en litt merkelig følelse.
For selv om savn alltid føles vondt.
Stammer den som oftest ut ifra gode følelser og minner.
Jeg er dårlig på å takle savn. Til tider kan den spise meg oppog gjøre meg ufokusert og nedfor.
Noen ganger er savnen så sterk at jeg mister både matlyst og i det heletatt lysten til å stå opp.
Savn oppstår når man har mistet noe som var og som lenger ikke er.
Jeg er kanskje dårlig på å takle endringer også?
Men hva om endringene skjer når du selv ikke ønsker?
Hva om de kommer uventet og plutselig.
Det skjer.
Savn, er vanskelig å snakke om.
I enkelte tilfeller kan man nesten høres bitter ut, eller egoistisk kanskje?
Man vil gjerne ha mer enn man fikk.
Ord, blikk, klemmer,  øyeblikk,
TID
 
Men så er det plutselig over, før man skjønner bedre.
Noen ganger er det for en stund,
andre ganger er det endelig.
Akkurat nå, savner jeg.
Jeg savner så inderlig sterkt, hele meg.
Om jeg savner det som var eller det som skulle bli er jeg ikke helt sikker på.
Savnen kommer og går. Den er ikke like sterk hele tiden.
Heldigvis.
Men når verden krever mye, barna utfordrer meg, søvnen er fraværende og formen hanglende.
Da er savnen enorm.
Da er savnen så tilstede at jeg både kan se og føle den.
Fysisk tilstede som en tung klump i magen og hjerte.
Så enorm at man mister litt av seg selv. En finger, en arm, en nesetipp.
litt etter litt krever savnen så stor plass at den tilslutt er alt.
Alt man skulle ønske at man kunne plukke opp telefonen,
Dele frustrasjon, dele tanker og bekymringer.
Få omsorg, gode råd og historier fra en selv var barn og kanskje gav de samme utfordringene til andre.
Få noen gode ord og en skulder å gråte på.
Litt ekstra selvtillitt for neste dag, for den kommer, den også.
Man vil så gjerne dele, både det vonde og det gode.
Med fem små i hus har man mange øyeblikk,verdifulle, unike, små men alikvell usannsynlig store.
Fødsel, første bade, første smil, første skritt, første ord, første bursdag, første alt.
Øyeblikk som gjør hjerte stoltere og savnen større.
Man vil så inderlig dele…