Hvorfor ligger han bare der?
Eldstejenta roper ifra stua mens jeg står på kjøkkenet å steiker kjøttdeig.
Hvorfor ligger han bare der? Spør hun igjen.
Hvem da sier jeg og gløtter rundt hjørnet.
Han lille gutten på bildet her, på stranda…
Det går kaldt igjennom meg,
Jeg slipper stekespaden, flytter stekepannen av platen og går inn på stua.
Hun sitter å ser på bildet som knakk meg i to for to dager siden.
Bildet som spiste meg opp innvendig og fikk meg til å gråte meg i søvn, ikke bare gråte, men hulke.
Gutten på stranden.
Han har jo falt, hvorfor er det ingen som hjelper han?
Hun ser på meg, jeg ser hun forventer et svar.
Jeg setter meg ved siden av henne i sofaen, legger hånda på ryggen. Trekker pusten og ser litt på bildet sammen med henne.
Gutten har ikke falt jenta mi, han er dø.
Hun legger hånda på munnen og ser på meg,
DØ? Hvorfor det?
Jeg kjenner jeg ikke helt vet hvor jeg skal starte, hun er jo 8, hun skjønner mye.
Men alikvell så langt ifra alt.
Gutten hadde det ikke bra der hvor han bodde med mamman og pappan sin, det var krig sier jeg.
Krig ja..sier hun og ser på bildet igjen.
Det var farlig å være der de hadde huset sitt, de prøvde å komme seg til trygghet.
Og på en båt sammen med mamman og pappan gikk det veldig galt.
Alle druknet bortsett fra pappaen.
Men hvorfor var det ingen som hjalp de?
Hvorfor ropte de ikke på hjelp?
Jeg kjenner at ordene skorter, jeg har ingen god forklaring.
For ingen av de svarene jeg har, er gode nok.
Men er det noe som er viktig, så er det å svare.
Vi hadde en lang og god samtale, jeg og eldstejenta.
Vi snakket om at ikke alle hadde det så bra som oss, at vi var heldige som bodde i Norge og hvordan noen mennesker ikke var snille mot andre mennesker.
Vi ble begge enige om at våpen både var dumt og unødvendig.
Men under hele praten var jeg både usikker og forsiktig.
Hva kan jeg si? Hva kan jeg ikke si?
Og hva med femåringen?
Eller 3 åringen?
Jeg tok en prat med helsesøster,
og hennes gode tips, fikk jeg lov å dele med dere.
Barn lager sine egne historier.
I dagens samfunn er det nærmest umulig å skjerme barna mot det som skjer i verden.
Når jeg var liten var det igrunnen kun nyhetene jeg kunne få med meg det som skjedde i verden, og satt jeg mot formodning i sofaen når det kom på tv, satte pappa en pute foran ansiktet mitt og skrudde ned lyden. Dette skulle jeg ikke se.
Å skjerme barna mot virkeligheten gjør ingen nytte, det kan rett og slett gjøre ting verre.
Barna får med seg hva som skjer enten via bilder mens du scroller deg nedover facebookfeeden, radio i bilen, Supernytt etter barnetv eller nyheter.
Å snakker vi ikke med det om det som skjer, skaper de sin egen virkelighet, tanker og historier i hodet som bare de har kontroll over og i de historiene og tankene, setter de seg selv.
Det de ser skjer med andre, både tror og tenker de kan skje med seg selv.
Og er det en tanke jeg ikke ønsker mine barn skal ha, så er det frykten for at det samme kan skje med de som feks gutten på stranden.
Når man snakker med barna om tragedier og grusomme hendelser er det viktig at vi bruker ord barna forstår. Ord som krig og flukt kan bety noe helt annet for enn 5 åring enn hva det betyr for deg.
Ikke la barna bli kun en lytter i slike samtaler, men la de aktivt delta i samtalen.
Spør de spørsmål, spør om de hvorfor og hvordan.
Og det aller beste med å involvere barna, er engasjementet de fleste barn viser i etterkant.
De har både tro og ønske om å hjelpe, om å gjøre en forskjell.
De ser ikke hinder og utfordringer, umuligheter og vanskeligheter.
De ser muligheter.
De ser at alle monner drar, at hver eneste utstrakte hånd kan hjelpe en hånd som søker hjelp.
Så konklusjonen er enkel.
Snakk med barna om gutten på stranda og ale annet som skjer i verden.
Og følg deres engasjement.
Kanskje vi kan være med å gjøre en forskjell, sammen med barna?
