Klokka er bikket 08.00 og alle de som skal ut av huset er ute, det er kun meg og lillemann igjen.

Det er merkelig hvor stille det blir da, stille og godt. Bare jeg og minstemann ved frokostbordet.
Han er sist oppe og koser seg med frokosten.
For en morgen! Fire skal ut av huset og to av de har en deadline (bussen) å rekke,  da er det ikke til å komme unna at det blir kaotisk, men i dag altså.

Det hele startet i dag temmelig rolig, og som alltid har jeg følelse av å ha full kontroll over klokken, helt til jeg plutselig innser at den går så alt alt for fort.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Eldstefrøken hadde dekt på frokost når jeg stod opp, og som vanlig satt de to eldste på hvert sitt nettbrett i tussmørket på stua. Så kom minstestoresøster tuslende etter, i dag var vi fornuftig å hoppet ut av pysj og rett inn i klærne med en gang.

Vi tøyser og tuller på badet og hun forteller om drømmene hun har hatt, vi har til en forandring en veldig hyggelig morgenstund på badet.

Men dette koster. For i det vi kniser oss ut av badet, gjennom gangen og inn på kjøkkenet hvor husets klokke henger, innser jeg at den nok en gang har løpt ifra oss.

(Den PERFEKTE klokka vår fant vi HER forresten)

15 min til bussen går og ingen av skolebarna har spist frokost, Amalie er kledd, men Markus, sitter fortsatt bekymringsløs i underbuksa.

NÅ må dere skynde dere folkens, om 15 minutter må dere stå å vente på bussen.

Jepp, sier størstefrøken og spretter opp.

Jeg skal bare… er svaret til seksåringen.

Ah- ah.. ikke noe bare nå.. du må kle på deg. NUH

Ja men..

NEI, NÅ! Jeg finner fram sintestemmen, nå er det alvor.

Ja da ja da, sier han.. og tar av seg teppe mens øya fortsatt er festet på skjermen.
Jeg tar ifra han skjermen, så rolig jeg kan (et røsk og han får et lite mentalsammenbrudd)

Ser han inn i øynene og sier så rolig jeg kan.. nå har du 10 minutter på deg, du skal kle på deg, spise og pusse tenner. Du har det travelt.

Ja da ja da sier han.. mens tempo overhode ikke endrer seg.
Klærne har jeg lagt på kjøkkengulvet, vell gjennomtenkt. Aldri i verden om jeg kan sende den sinka inn på badet nå…der er det jo en hel verden som må utforskes og testes ut, jeg mener… hvor lang kan man egentlig lage en tannkremslange?

Klærne ligger på kjøkkenet må jeg repetere i det jeg ser han står å fester blikket på taklampen i stua.

ja da ja da, sier han og går i helt normalt irriterende sakte tempo.

Han klær på seg, i samme bedagelig tempo
Mens jeg smører brødskiven i superfart.

To brødskiver har jeg smurt, og han er ferdig med tskjorten og en sokk, EN SOKK!

Markus, du har det TRAVELT.

Jaaa ,jeg skynder meg jeg, sier han.. og fortsetter i samme vanvittig irriterende tempo, sokk nr 2 er nå på.

Jeg gløtter på klokka.
Den jobber i mot oss, minuttene løper unna som sekunder.

Jeg kjenner jeg begynner å få vondt i leddene av å se på han. Hvordan er det mulig å ha såå god tid, når man absolutt ikke har det.

Jeg gir han en hjelpende hånd, mens jeg kommer med en irriterende lekse om hvor travelt han har det (igjen) og at dette overhode ikke er å skynde seg.

Han tar genseren, og demonstrere. Han begynner å riste med hele kroppen, trippe med bena og slenge hode fra side til side. Ser du, nå skynder jeg meg.

Har jeg ikke fått magesår alt så får jeg det nå tenker jeg i det jeg trer genseren ned over hode på han, fisker opp hver arm, kaster på han jakka, sekken og slenger en dobbel skive med leverpostei og agurk i hånda på han.

Sånn sier jeg og dytter han mot utgangsdøra…

NÅ må du gå.

Han tråkker ut døra og, slenger ut et hadeeee og lukker den igjen, jeg hører han hopper ned trappen, kort tid etter hører jeg han tråkker opp.

Jeg har akkurat tatt et godt grep rundt kaffekoppen og pustet et pust med magen i det jeg ser den lyslugga gutten titte inn.

Ser du mamma… vi rakk det fint.
Slapp av litt a…