Tanken slo meg, når jeg gikk rundt på grusbanen i ettermiddag og dyttet vogna di foran meg.
Oppi bagen lå du og gløttet med øynene mens du knøvlet saueskinnet mellom fingrene.
Vi trillet akkurat her fordi jeg vet du trenger humper for å klare å sove når du er så overtrøtt.
Jeg visste at det manglet en liten runde til og du hadde tapt mot Ole Lukkøye.
Nesten 10 månender har du vært her, ikke ett eneste ord har du gitt oss, alikvell forstår vi deg nesten fult og helt.
Kun små tegn, med kropp eller lyd, forteller oss hva han ønsker eller ikke vil.
Du har vist oss at det hele handler bare om å åpne både øyne og ører og ikke minst hjerte.
Måten du småsurver med selskap av en mmmm lyd i forteller oss at du er sulten (noe du er rett som det er)
Når du nærmest holder pusten og ikke slipper blikket er en fremmed for nær.
Eller når du roper, ehh ehh er det en bleie som bør byttes.
Og smilet ditt, det forteller oss mer enn tusen ord, og alle i familien elsker å lokke det frem.
Når latteren sitter løst, vet vi at du ikke kunne hatt det bedre.
Om du våkner fra en dupp med gråt,vet vi at du overhode ikke er ferdigsovet.
og en av oss setter av tid til å rugge en stund så du får sovet litt videre.
Eller når du drar meg i håret og graver nesa langt inn i halsgropen min, da er det på tide å sove litt.
Når du slår hard i bordet er det på tide med litt drikke og roper du høyere enn høyest tar det for lang tid mellom hver matbit.
Hvordan du gløtter opp på storesøster når dere leser i favorittboken og er på favorittsiden med den loddne sauen, det er klart du får se på den ekstra lenge.
Det er små, men tydelige tegn. Kanskje uforståelig for andre, men for oss er de tydelige som ord.
Det er rart, hvordan en så liten kropp kan si så mye uten et eneste ord. Nå sier jeg ikke at jeg forstår absolutt alt du tenker, ønsker og vil. Men mye mer enn man skulle tro.
En slik liten sjel gjør en mer tålmodig, mer åpen og mer forståelsesfull.
og det… kjenner jeg at jeg er veldig veldig takknemlig for.
