Noe av det fineste jeg vet, med å være mamma til små, er at de hver eneste dag forteller meg at jeg ikke må glemme de små tingene.
Tingene vi tar forgitt, som vi omgis med hver eneste dag men som vi noen ganger har godt av å ta inn som bare en ettåring kan.
Hun opplever på en måte sommer for første gang. Minstemora vår.
Til tross for at det er hennes andre.
Men som 2 mnd gammel er det ikke mye begeistring for verden rundt, men mer for mamma og de nærmeste.
Men nå er hun over ett år og nysgjerrig på verden.
Utforsker alt hun kommer over, og viser ivrig om det er noe hun ønsker å ta en nærmere titt på.
Hun blåser selv når hun kjenner vinden røsker i håret.
Hun peker ivrig mot himmelen når hun ser en fugl.
Hun spreller med armer og ben hver gang hun ser en huske.

Hun kan ligge en evighet å se på en maur på bakken.
Og rynker på nesa når hun får smake ferske jordbær.
Hun elsker gresset som kiler tærne, mellom fingrene og til og med i ansiktet.

 
 
Hun elsker sanden, både på lekeplassen

Og på stranden,  du skulle sett henne når hun fikk lov å plaske i det kalde vannet for første gang etter en varm og lang dag.
Det blikket, de gispene når dråpene hun spurtet traff ansiktet, de deilige runde lårene i det kalde forfriskende vannet.
Begeistringen når bølgene slo inn og gjorde magen våt, og tungen som gikk når vannet traff rundt munnen.
Hylene hun kom med da hun så søsken løpe ut i vannet, og latteren som trillet da pappaen svinget henne rund tom i vannet.
Verden er lettere å utforske om sommeren for en liten kropp.
mindre tøy, enklere å bevege seg.
Dagene tilbringes i bleie og en body knapt.
Noen ganger kan varmen være tøff,
Og da kan det være godt å ha noen å ta en fem minutter på.

Jeg kommer til å huske denne sommeren, i lang lang tid, ja kanskje til og med evig.
Ikke pga de uendelige mange soldagene eller den deilige noen ganger uutholdelige varmen.
Men pga blikkene, begeistringen, og øyeblikkene jeg har med ei frøken på ett år.
Som opplever sommer, for aller første gang.