Jeg var så spent.
Der jeg satt med vesle ferske Jonatan i armene.
Bare timer gammel enda, akkurat 24 små timer.

Vi satt ytterst på sengekanten, jeg kjente hjertet hamret litt ekstra i det jeg hørte heisen sa PLING.

Jeg hørte latter, en latter som er kjent og kjær.
Så hører jeg flere kjente små spinkle stemmer.

Er det heeeer hører jeg eldstefrøken si, og noen barnehender på døren.

Ja det tror jeg jammen sa den mørkeste stemmen av de alle.

Også går dørhåndtaket sakte ned.

Det første møte mellom barna og lillebror kommer jeg aldri til å glemme.
Jeg var proppfull av følelser der jeg satt. Nybakt firebarnsmamma, sliten etter lite søvn og en fødsel og uendelig uendelig stolt.

Å se trekløveret komme inn for å møte fjerdemann.

Minsta møter øynene min med en gang, hun stråler, mellomste er skeptisk og forsiktig, og eldste er like full av følelser som hun alltid er.
Øynene er tårevåte før hun i det heletatt har sett han.

Alle tre reagerte de på sin måte.

Men hos alle var det kjærlighet, takknemlighet og en liten dose skepsis.

Var han virkelig ute av magen?

Jeg må si, jeg forunderer meg litt over søskenkjærlighet.
Ja for jeg mener, har du tenkt over det, sånn egentlig?

Det ligger ingen grunn til at søskene skal ta til seg sine søsken med åpne armer og kjærlighet.

At vi foreldre omfavner nye familiemedlem er jo ikke rart, vi har jo selv laget (eller ønsket å lage) barnet og ventet på det fordi vi selv har valgt.

En storebror eller søster derimot, har ikke noe valg.
Uansett om de vil eller ei, kommer det et nytt familiemedlem som krever litt eller mye av tiden hos foreldrene som de før har hatt til egen disposisjon.

Søskenkjærlighet fasinerer meg, og jeg er så uendelig takknemlig for at den i skrivende stund blomstrer hos oss.

La meg først legge på bordet, at vi så absolutt har krangling, diskusjoner, erting, terging og styr.
De kjenner hverandre godt, noen gangen for godt.

Men selv de, som krangler så hårrøttene fyker veggmellom, kan ha stunder med magiske øyeblikk jeg vil putte bak øret og huske når jeg blir gammel.
Stunder som jeg kommer til å snakke om igjen og igjen.

Øyeblikk med håndholding, klemmer, koser, armkroker og omsorg.

De er glade i hverandre, selv om de plager pest på hverandre.

Søskenkjærlighet.

Og her i huset, har denne trekløveren nå tatt i mot fjerdemann med åpne armer.
Han er en superstjærne, superhelt og prins.

Han er det første de spør om når de våkner og kommer hjem fra barnehage og det siste de koser på før de legger seg.

Han får kos, godord, oppmerksomhet og omsorg.

Han får kjærlighet, ekte søskenkjærlighet servert flere ganger daglig av barnehender, barnemunn og barnehjerter.

Søskene er uendelig stolte.
Og mamman enda stoltere om mulig.

Jeg tar det ikke for gitt, jeg forventer ikke at disse tre skal omfavne han som om det var den naturligste ting å gjøre.
Jeg hadde forventet, skepsis, sjalusi og totalt kaos.

Vi hadde jo gjort så godt vi kunne, snakket om hvordan det ble når lillebror kom, og de to minste som var klekkelig klar til å vise han både lego og lekeplass ble forklart
gjentatte ganger at lillebror kun sov, spiste, bæsjet og gråt den første stunden.

Vi prøvde å forberede, forklare at mamma og pappa kanskje ble litt opptatt med lillebror innimellom.

Men hvordan forklarer man egentlig alt dette til en treåring?
Eller til en veldig ivrig fem åring som ENDELIG skulle få en bror mot sine to søstre.

åtteåringen hadde vært gjennom dette før, og visste litt.

Søskenkjærlighet er INGEN selvfølge.
Og noen ganger, trenger den litt tid på å blomstre, akkurat som morskjærligheten kan trenge innimellom

Det eneste jeg VET er viktig er at det er viktig å NYTE når den først blomstrer, for hvem vet, når høstens stormer er tilbake igjen 😉