Jeg tenker på ham enda. Eller henne. Nei, jeg er ganske sikker på at det var en gutt. Det får jeg aldri vite sikkert, men jeg tror det var en gutt. Jeg tenker ikke på ham hver dag. Ikke hver uke heller. Noen ganger kan det gå mange uker før jeg tenker på ham, men så er han der igjen. Jeg sier til meg selv at det kunne vært så mye verre. Jeg mistet ham tross alt før det hadde gått 12 uker, men allikevel er det fortsatt vondt, snart åtte år etterpå. Tårene presser fortsatt på hvis jeg tillater meg å tenke på det.

Spontan abort er dessverre tabubelagt å snakke om, det er ingen du kjenner som har lyst til å høre deg fortelle om det. Ikke har man lyst til å fortelle om det til noen man kjenner heller. Man får høre at man bør holde graviditeten hemmelig til det har gått 12 uker, fordi sjansen for spontanabort da er mye mindre. I mitt tilfelle var det mange som fikk vite om graviditeten. Jeg var ivrig og spent førstegangsgravid, og klarte ikke å vente. Dermed var det også mange som fikk vite at jeg mistet.

Det koster litt å skrive dette. Ikke en levende sjel har hittil fått alle detaljene om hva som skjedde, men nå får du alt sammen. Rått og brutalt.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Lille julaften 2006 fikk jeg time til ultralyd på sykehuset. Jeg var seks uker på vei og hadde hatt småblødninger et par uker. Jeg var bekymret og redd. Mannen min var med, men fikk beskjed om å holde seg utenfor mens jeg ble undersøkt. På ultralydskjermen kunne den sure, uhøflige legen vise meg et bankende hjerte. Det var ingenting å bekymre seg over, sa han oppgitt, og jeg følte meg som en hysterisk førstegangsgravid. Helt beroliget var jeg ikke, men hjertet banket jo, så jeg ville tro at alt var i orden.

Dagen etter fikk derfor familie og venner vite om graviditeten. På selveste julaften, og gleden var stor.

Fem uker senere var det over.

11 uker på vei begynte jeg en kveld å blø. I løpet av natta fikk jeg mer og mer vondt i magen, og morgenen etter ringte jeg legen og fikk time til ultralyd på sykehuset. Allikevel sendte jeg mannen min på jobb. Da jeg skulle kjøre til sykehuset, blødde jeg voldsomt og satt sammenkrøpet en lang stund i gangen med sterke magesmerter. Bilturen på en halvtime til sykehuset var et helvete.

Jeg kjempet med tårene hele veien fra bilen og opp til venterommet. Jeg bare visste at det var over. Jeg håpet inderlig at jeg ikke skulle treffe på den samme legen som sist, og det slapp jeg heldigvis. Inne på kontoret til en eldre, omtenksom, bestefaraktig lege, brøt jeg fullstendig sammen. Han prøvde å si at det ikke var sikkert at det var en abort, at jeg ikke skulle ta sorgene på forskudd, men jeg bare visste det.

Da ultralyden hadde bekreftet det, fikk jeg etter litt venting tildelt et rom. Der lå jeg alene og gråt i mange timer. En sykepleier ga meg en stikkpille som skulle få livmoren til å tømme seg. Og smertestillende. For det var rett og slett jævlig vondt. Sykepleieren spurte meg om det var noen hun kunne ringe til, men det ville jeg ikke. Ville ikke at noen skulle se at jeg hadde det vondt. Fysisk og psykisk.

I stedet sendte jeg ut en sms. Jeg sendte en sms til alle som visste om at jeg var gravid og fortalte at det var over. Og jeg angret. Angret på at jeg hadde fortalt det til så mange. Det var nesten det verste, at jeg måtte skuffe så mange. Til og med mannen min fikk en sms. Han spurte om han skulle komme, men jeg svarte at det trengte han ikke. Jeg har aldri vært glad i å vise følelser, og disse følelsene var altfor sterke. Altfor brutale. Jeg ville være alene.

Jeg ble bedt om å gå på do. For å tømme meg. Etterpå spurte de om «noe» hadde kommet ut. Eh, ja, masse blod. Ja, men kom det ut klumper? Om det kom ut klumper? Vel, ikke som jeg hadde merket, hvor store skulle de være da? Klumpene? Nei, det visste de ikke.

Da jeg ikke klarte å gråte mer, ville jeg hjem, og mannen min kom og hentet meg. Jeg hadde fortsatt vondt og fikk med meg litt smertestillende, men de mente at det ville gå over snart. Før vi fikk gå, ville legen snakke med meg igjen, og jeg fikk spurt om det jeg lurte aller mest på. Når kunne vi prøve igjen? Legen mente at det egentlig ikke var noe i veien for å forsøke igjen med en gang, men følelsesmessig rådet han oss til å vente en stund. Og det bestemte vi oss for å gjøre.

Klumpene. Klumpene så jeg ikke noe til før senere den kvelden. Magesmertene avtok ikke som de hadde sagt de kom til å gjøre, og senere den kvelden kom de. Jeg satt på do. Alene. Og fødte. I do. Plopp, plopp, sa det. En for fosteret, og en for morkaka, antar jeg. Klumpene var større enn jeg hadde trodd. Lenge satt jeg i sjokk og ante ikke hva jeg skulle gjøre. Skulle jeg fiske det opp? Legge det i en skoeske og begrave det i hagen? Lenge stod jeg og så ned i toalettet, men vannet var rødt av blod, og jeg så ingenting. Til slutt skylte jeg ut.

Jeg skylte fosteret, babyen min, ut i do.

Og så begynte hverdagen igjen. Allerede dagen etter var jeg tilbake på jobb. Fortsatt med mageknip og hjertesorg. Sistnevnte prøvde jeg så godt jeg kunne å fortrenge. Det var ingen som tilbød meg sykemelding, ingen oppfølging, og selv om sjefen min syntes at jeg burde være hjemme noen dager, dro jeg på jobb. Jeg har aldri vært god til å lytte til kroppen min, dessverre.

Jeg latet som om alt var ok. «Alle» visste at jeg hadde spontanabortert, men jeg kunne ikke, ville ikke prate med noen om det. Det var lettere å skrive om det, og på et nettforum for gravide fikk jeg i hvert fall noe utløp for sorgen. Men ellers holdt jeg den for meg selv. Og gjør det fortsatt.

Tre uker senere. Eggløsning. Jeg stod og smurte meg kveldsmat, da eggløsningssmertene slo til med full kraft. Aldri tidligere hadde jeg hatt så tydelig eggløsning, og jeg tok det som et tegn. Egentlig hadde vi bestemt oss for å vente noen måneder, men mannen min var ikke sen å be da jeg lokket ham med til køys.

Full klaff, og vi ble foreldre for første gang i november 2007. Tre år senere ble vi foreldre igjen. I dag er jeg lykkelig tobarnsmamma, jeg har to nydelige gutter på snart sju og snart fire år.

Allikevel tenker jeg rett som det er på den lille som ikke fikk leve. Uvissheten er det verste. Var det en gutt, som jeg tror, eller var det ei jente? Var det noe jeg gjorde som forårsaket spontanaborten? Eller hadde fosteret en kromosomfeil som gjorde det ikke levedyktig? Ubesvarte spørsmål. Spørsmål som ikke er mulig å få svar på, men som allikevel kanskje ville vært lettere å bære om jeg hadde blitt fulgt opp etterpå, av lege eller jordmor. For meg ble det for rått å snakke om med familie og venner, men jeg håper at andre som opplever det samme klarer det. Man føler seg fryktelig ensom med sorgen, men fakta viser at man ikke er alene.