En hyggelig (velger jeg å tro) dame valgte i dag å  sendte sine tanker og bekymringer til meg.
Dette hadde hun tenkt lenge på, hun hadde tenkt mye på oss veslemann, mest på deg.
Gjentatte ganger har hun skrevet veslemann, jeg har ikke svart.

Det er ingen hyggelige tanker hun deler, hun er bekymret og redd.
Hun han sagt at vi er egoistiske og full av galskap. Hvordan i alle dager kunne vi tenkte og tro at vi som bare er to, skulle klare å dekke behovene til syv.

Hun har aldri fått et svar veslemann, ikke før nå.
Hun aldri spurt noen spørsmål til meg, kun fortalt hva som var galt.
Viftet med sin fornuftige pekefinger, fortalt meg hvorfor hennes valg om å stoppe på to er det riktige.
Jeg burde kanskje blokkert, jeg burde kanskje det.

Men denne gange kom det jammen et spørsmål, og svaret får hun nå..

Hun lurte på, om jeg var lei meg for at vi valgte å beholde deg, om jeg var lei meg for alt du går glipp av og må ofre, fordi du har seks søsken til og kun to foreldre.

Spørsmålet fikk meg til å tenke veslemann, for jeg er kanskje litt lei meg?
Sånn når jeg først får tenkt jeg meg om.

Ja jeg er lei meg for støynivå, jeg trøster meg med at de sier at livet i morsliv er fult av støy,
men så støyete kan det umulig være som her. Når frøken på tre går i fistel, han på 1,5 tømmer legobøtta utover parketten og hun på åtte smeller med dørene, samtidig. Kjenner jeg det skråler godt i ørene.

At minstemor, ja din minste storesøster har svartbelte i utestemme til en hver tid må være ekstra vondt for dine små søte ører.

Og jeg er lei meg for at de aldri lar deg sove helt i fred, uansett hvor jeg legger deg, finner de deg.
Og rett som det er, må de bare ta litt på deg. Selv om de ser at du sover.

Jeg er lei for at de små hendene kan til tider være litt over alt, litt bråere og raskere enn du og din lille kropp forventer.

Jeg er lei meg for at du noen ganger opplever å få sitte på fanget til storebror, for så etter veldig kort tid etter får beskjed om å forlate fordi han blir redd for at du skal gråte.

Jeg er lei meg for den bamsen du fikk i fjeset her om dagen, hun skulle bare gi deg en noe trygt å sove med, hun vesle storesøster.

Jeg beklager 3 sett med stirrende øynene når du prøver å spise, men de tror ikke på når jeg sier det kommer melk rett fra meg og mitt bryst og inn i din voksende kropp.

Jeg er lei meg for at du allerede har fått høre vent litt flere ganger selv om du bare er et knapt halvt år, men det er ikke så lett når jeg bare har to armer og storesøster har bestemt seg for å slutte med bleien. (endelig)

Ja og beklager for at nattasangen ble ropt til deg i går, storebror ville bare du skulle høre selv om du gråt.

Den veldig humpete trilleturen vi hadde her om dagen er jeg lei meg for, men å være 90 cm høy gjør noe med trillekomforten.

Det er mye veslemann som har tynget samvittigheten min og som jeg har tenkt mye på, forskjellen fra førstemann til deg er stor.

Det er så mye du ikke får, som hun fikk. Hun har helt rett i det.
Men det er også mye du får, som hun aldri fikk og det er jeg så langt ifra lei meg for.

Dine søsken har gjort oss tryggere som foreldre, selv om vi aldri har vært din mamma og pappa før, er vi tryggere i vår rolle, noe som mest sannsynlig gjør oss litt hyggeligere å ha med å gjøre. Mindre stress, lavere skuldre og mere kos, mye mere kos.

Dine første år vil du leve som en superstjerne, familiens midtpunkt og dine storesøskens store stjerne.
Du er den første de spør etter om morgenen, den første de gir kos til når de skal ut, og den første de leter etter når de kommer inn igjen. Du er det fineste de vet, og hele gjengen blir helt mør av å se deg.

Du tre storebrødre som allerede har erfart mye av livet og som står klar for å lære deg, holde deg i hånden og vise deg en verden som venter.

Dine søsken har vist oss at tiden går fort, noe som gjør at vi nyter kosen og nærheten med deg.

Du vil aldri føle deg ensom, alltid ha noen som passer på deg.

Det første året er et unntak, Både for oss og deg. Slik har det vært med alle.
Det året er unikt, koselig, tøft og utfordrende.

Du har mange milepæler og mens du jobber med de, skal vi lære deg å kjenne.
Du skal finne din plass, og tro meg, uansett hva andre sier, vi har plass til deg.

Jeg er overhode ikke lei meg, vit at du ble født inn i en familie med åtte par åpne armer.
Tenk å være så heldig? Alle har vi ventet og gledet oss, til akkurat deg veslemann.

Og alle er vi så glade for at det ble akkurat deg.

Så kjære bekymret dame, jeg velger å skåne ditt navn men svaret til deg roper jeg høyt.

Jeg er kanskje litt lei meg,

eller nei vent…

Kjære dame…. jeg er lei deg….