Jeg kan knapt tro at det har gått en uke alt.

En uke siden vi satte oss i bilen etter noen timer totalt nedpakkekaos.
Vi jobbet heftig mot klokken. Alt vi hadde brukt de siste dagene skulle pakkes i esker og bilen skulle være klar før neste minste var klar for dupp. Planen var å time det slik at første strekket av bilturen skulle gjøres unna mens han hadde sovetid.
Vi hadde tre timer på oss, og med ni mennesker i hus, er det mye som er i bruk til siste stund.

Jeg har aldri følt jeg har passet bedre til begrepet hodeløs høne.
Jeg og mannen flakset rundt, delegerte og pekte til de små som kunne hjelpe, sjonglerte baby og liten kar og pakket så svetten sprutet.

Annonsørinnhold

De fineste festkjolene i butikk nå

Kl 12, ca en time på overtid satte vi oss i bilen. Og foran oss ventet 5,5 time effektiv bilkjøring.

Jeg kjente jeg grudde meg, og min største motivasjon var at jeg visste vi ikke skulle kjøre tilbake.

Vi ankom Røros 18.30
Turen hadde gått overraskende greit.
Vi kastet av en håndfull unger til bestefar, tok med oss de to minste og møtte huseier med sommerfugler i magen.

Huset, overrasket positivt.
Større enn vi hadde trodd.

og utsikten, altså… wow!
Vi ser rett på den magiske røroskirken fra stua og rett inn i skogen fra spisestua.

Ungene ankom enormt spente, to små timer etter vi overlatte de til bestefar.
I ekstase undersøkte de huset, mens neste minstebror hadde sluknet.

Alt vi hadde med oss var noen plagg, en madrass til alle, og litt kjøkkenutstyr.
nok til å klare oss et døgn, for neste dag skulle flyttelasset komme.

Første natt ble katastrofal.
Jeg var proppfull av adrenalin og sommerfugler i magen og slet med å finne roen.
Huset var proppfull av huslyder ingen av oss var kjente med,
nest minste ble pjusk Iløpet av natta og Oda som er vant med å sove 13 timer, fikk seg 5 timer før hun plutselig stod i gangen og ropte. (første natt i åpen seng)

Trenger ikke utdype at vi kanskje ikke var de med mest overskudd når første flyttelass kom lempet inn et døgn etter vi selv ankom.

Men inn kom det, og nå en uke senere sitter jeg i en temmelig ok stue, to barnerom som er temmelig ferdige og et ellers sabla kaos he he.

Men vi har bestemt oss for å skru ned tempoet litt.
Vi har lenge bare pakket og pakket og pakket.
Nå var det på tide å gjøre noe annet også.

Så vi har tatt gode pauser i utpakking for å være sammen, gjøre noe, oppleve, utforske og supe til oss gode doser frisk fjelluft.

Jeg tror ikke det har gått opp for noen av oss enda, at vi faktisk skal bo her.
med feriemodus på hele gjengen, føles det nettopp ut som ferie.

Og at huset vi leier, er bare til låns for en kort tid.

Huset overrasket oss som sagt positivt, vi hadde jo faktisk ikke sett det før vi flyttet inn.
Bildene viste oss et mindre hus, det var større enn antatt og absolutt levelig!

De siste månedene vi har lagt bak oss, vil jeg på mange måter ikke ha tilbake, selv om vi også er blitt beriket med sisteminstemann og fått mange gyldne øyeblikk med han.

Men med alt som har skjedd, kjenner jeg at jeg er uendelig glad for at den tiden er bak oss og ikke foran oss.

Det er rart, å ha min familie i nærhet, klarer ikke helt å fatte det faktisk.
Og følelsen av å forte oss med å skvise inn så mye tid som mulig sammen sitter fortsatt i blodet.

Det er en helt annen puls på oss alle nå, skuldrene til mor og far er lavere, vi kjemper ikke lengre mot flytteklokka, og nå er planen å finne ut hvor alt er av skoler og barnehage. Hvilke plasser vi kan dra på utflukt, hvor vi liker best å handle, lekeplasser i nærområde osv osv.

Bli kjent i nærmiljøet rett og skape fine sommerminner til sommeren vi forandret alt.