Mange ganger har jeg tenkt på om valgene vi voksne har tatt med å ta imot alle barna våre har vært et negativt valg til våre barn.
Spørsmålet jeg får mest fra mine følgere er
Hvordan rekker du over alle?

Ofte sammenligner de med seg selv, som kanskje “bare” har to eller tre barn.
De forteller at de ofte sitter med følelsen av å ikke strekke til.
Jeg kan begynne med å si at den følelsen tror jeg man sitter med til tid og stunder uansett størrelse på ungeflokken.
jeg mener, blir vi noen gang bra nok mamma for oss selv?
Men samtidig får jeg et snev av usikkerhet hver gang spørsmålet dukker opp.
Strekker jeg egentlig til? Når jeg over alle slik jeg burde?
Synes barna at søskenflokken er for stor?
Å velge å få mange barn er for mange et egoistisk valg, mulig de har rett.
Jeg kan være såpass ærlig å si at planen var aldri å bli mamma til så mange, men livet kan rett og slett ikke planlegges.
Det har jeg fått erfare.
Så er det nå slik at jeg er så heldig å være mamma til fem friske barn, men hvordan rekke over alle?
Vel, ting forandrer jo seg.

jeg må le litt når jeg tenker over meg og min mann som førstegangsforeldre.
Vi var to om alt.
Når jeg ammet, så han på.
Når han skiftet bleie stod jeg klar med våtserviettene.
Når den første grøten skulle inntaes, førte en skjeen mens den andre sa AAA
Bad hver kveld, bok, sang, byss og lull.
To om alt, vi to og henne.
Det er selvsagt at man ikke kan fortsette med samme trenden når ungeflokken vokser, og vokser og vokser…
Man finner sine egne metoder, man merker det i grunnen allerede når de er to.
Så får jeg da, disse daglige påminnelsene i form av spørsmål.
Hva gjør jeg for å gi ungene alt de trenger?
En ting som er sikkert er at det å ha fem barn er noe HELT annet enn å ha 2,
så annerledes at jeg ikke helt klarer å huske hvordan det var å ha to små.
Dynamikken, rutinene og forventningene er nok noe helt annet hos oss en i annen gjennomsnittsfamilie.
Men betyr det at barna lider?

Mange mener det, med bastante påstander om at jeg iallfall ikke kan klare det når de selv ikke klarer.
Jeg har mange ganger vært redd for det, skal jeg være ærlig.
Ofte dukker styggen på ryggen opp og pirker opp litt dårlig samvittighet slik at jeg blir usikker på meg selv.
At det er konsekvenser med mange søsken er det ingen tvil om, men er det bare negative?
Etter en ekstra tung dag med mye “vent litt”, “ikke nå”, “ser du ikke jeg er opptatt” og barnegråt, var samvittigheten blitt grå.
Å legge meg var alt jeg burde gjøre, men det siste jeg ville gjøre.
Jeg følte jeg hadde et HAV av ting å ta igjen.
Jeg endte med å følge fornuften.
Jeg fant sengen.
 
Så våkner jeg dagen etterpå av en strålende fornøyd snart seks åring som kryper opp i sengen hos meg.
Fra kjøkkenet hører jeg at dagen er i full sving.
Minstesøster er plukket opp av størstesøster og minstemann leker med størstemann i gangen.
Herremin som de bråker.
Hun kryper under dyna mi og lukker øynene.
Det er ikke ofte vi får en slik stund, bare vi to.
Er du trøtt?
nei, vil bare kose litt sier hun og gnukker seg enda nærmere.
Vi ligger litt å bare hører på lydene fra familien kaos.
Mamma?
Hun river av meg dyna og ser på magen min.
Er det stopp med babyer nå?
Hva mener du? Sier jeg forfjamset og gnir rester av søvnen ut av øynene.
Er det slutt på babyer?
Slutt? Vi har da Oda sier jeg.
Ja men, når hun blir stor da?
Lille venn sier jeg for å berolige, det er nok slutt nå.
Ingen flere?
Nei nå har mamma verdens fineste store ungeflokk.
ja men…
Jeg har jo plass til flere, sier hun og holder på hjertet sitt.
Jeg kan ikke annet enn å smile.
Det er klart du har plass til fler.
Men den plassen kan du bruke til gode venner jenta mi.
Hun sitter å tapper seg på brystkassen.
Ser ned en stund…
Før hun tittet opp mot meg..
Jaaa, også blir jo Oda større også… hun trenger mer plass.
Det er ingen tvil, som jeg sa.
Konsekvenser av å være en av fem søsken er det.
Men jammen er det mange fordeler også.
Store hjerter, evne til å dele, forstå at vi er forskjellig og at man må vise hensyn.
At verden fungerer slik at om man gir, får man også.
Og er man god mot andre, så er jammen andre god mot deg også.
Der satt hun, lille frøken midt i, storesøster til to og mindre enn to.
likevel følte hun at hjerte hadde plass til flere.