Jeg tar meg selv i å gjøre det nesten hver eneste dag,
og hver eneste gang sier jeg at dette må jeg slutte med.
Jeg var i grunnen ikke klar over at det var nettopp dette jeg gjorde, når jeg satt med bekymret mammahjerte og overdrevne krisetanker om barn som aldri kom til å gå, snakke rent, kle på seg selv eller spise normal mat.
Det gjør meg aldri godt,snarer tvert i mot.
Det gjør meg frustrert, demotivert og tankene jeg tenker gir meg ikke akkurat selvtilitt.
Jeg sammenligner.
Jeg sammenligner barna mine med andre barn.
Ikke bare med søsken, men andre mødres barn.
Og ikke bare det, jeg sammenligner sosiale media versjonen av disse barna med mine, sta og tvers igjennom ekte barna.
For det er jo slik, at vi skryter uhemmet og grenseløst av våre barn så raskt vi ser muligheten. Sosiale medier blir som en dagbok for all skryt og god ord. De trasige dagene, seige nettene, utfordringene, raseriutbruddene og diskusjonene ser vi hverken grunn eller lyst til å dokumentere.
Men så står jeg der, som sliten frustrert fem barns mamma som opplever nettopp dette, hver eneste dag og på de værste dagene flere ganger om dagen.
Halvtåringen vil ikke sove, 2 åringen nekter å spise, fem åringen har nærmest trampet hull i gulvet på badet fordi hun måtte ut av dusjen, sju åringen løp rundt i sirkel med krokodilletårer fordi leksene var for lange og 10 åringen… vell.. hun synes igrunnen jeg bare var teit.
Også når jeg da endelig får 10 minutter stillhet, finner et mørkt rom med halvtåringen som må ha puppen i munn for å få sove, og alt jeg kommer over på sosiale medier er vakre, rolige barn som har mestret noe nytt er det vanskelig å ikke se kontrastene fra bråket jeg akkurat har forlatt.
Er det meg det er noe galt med? Gjør jeg noe galt?
Hva med barna? Er det unormalt for femåringen å bli sint? Burde ikke hun på 6 mnd rulle?
Jeg titter på noen snapper, skrytesnapper av vakre babyer som gurgler, smiler og spreller med hele seg.
Flere på samme alder som Oda, og de fleste ligger langt fremme motorisk i forhold til henne.
Burde vi øvet mer? Ligget mer på gulvet?
Ligget mindre under babygymmen? Mer på magen?
Jeg deler også snapper, hver eneste dag og Oda er ofte en del av de. Og jeg, som alle andre dokumenterer og gleder gladelig milepæler og nye mestringer. Og der nettopp derfor jeg er blitt meg selv bevisst på hvor mange ganger jeg sammenligner når jeg absolutt ikke burde.
For som alltid, så er jeg ikke alene. Hver eneste dag får jeg høre andre mødre som sammenligner. Ser Oda spiser grøt, min nekter, sover Oda tre dupper? Min sover bare 2.
Hver eneste gang forteller jeg at vi alle er forskjellige
og hver eneste gang minner jeg meg selv på akkurat det samme.
Barna er forskjellige, alle er forskjellige
og godt er det.
//Følg gjerne mine svakheter på snapchat: Idebankmamma
Min største svakhet som mamma.
1 kommentar
Tror nok du er langt fra den eneste. Vi voksne sammenligner oss med alt det perfekte i sosiale medier, og at vi gjør det samme med våre barn skjer nok automatisk. Dette til tross for at vi vet at det stort sett er overflaten av et liv vi ser og måler oss opp mot.
Det er trist at det er blitt slik, og jeg tror i alle fall at vi voksne må gjøre hva man kan for å slutte med det. For å bygge opp vår egen selvtillit, kunne si til seg selv at man er god nok som man er. Og på den måten være tydelige voksne, og å være tydelige rollemodeller for våre barn<3