Jeg er egentlig veldig klar over at jeg har gjort det.

Det har føltes greit på en måte, greiere enn å gjøre det motsatte.
Keep it going er på en måte mottoet, men så blir det plutselig bråstopp.

Dette året, 2020, puh, bah, fyh!
Jeg har opplevd noe hver eneste måned som jeg ikke trodde jeg skulle oppleve.

Død, liv, konkurs, flytting, etablering, realisering, 5000 steg utenfor komfortsonen og enda litt til.
Og da har jeg ikke engang nevnt det hersens viruset.

Jeg har hatt en strategi, og det er å kjøre på.
Ikke stoppe, ikke hvile, knapt nok puste.

Bare kjøre på.

Det er sånn jeg har fungert.

Men nå begynner motoren å fuske litt.

Jeg har ikke hatt tid til å være i en skikkelig barselboble, jeg har ikke hatt tid til å sørge, jeg har ikke tatt meg tid til de magedragene jeg burde.

Likevell, har jeg det så bra, som jeg aldri har hatt det før.
Jeg har det godt, jeg trives godt, barna trives godt, mannen trives godt,
vi trives godt, og har det bra.

Men jeg har merket, at noe lugger..
Det har vært for mye.

Over tid.

Hodet koker litt, til en hver tid
Etterhvert ble det bare vanskeligere og vanskeligere å slappe av, sovne, holde fokus et sted.
Hjernen bare durer og går, uten at jeg klarer å stoppe den.

Jeg har kjent litt ekstra på det nå som vi har kjøpt hus, og det også blir et prosjekt oppi alt.
Derfor har jeg tatt et valg om å kutte ut litt, for å se om det hjelper.

Og jeg går imot trendene, for er det noe jeg ønsker å beholde er det bloggen.
Skrivingen gir meg for mye til at jeg kan kutte den ut.

Men snapchat, må få en pause.

Og jeg forstår om det høres rart ut, men det er vanskelig, skikkelig vanskelig.
For inni den gule rare appen, har jeg fått mange venner.

Det er en stor gjeng der inne, 30 000 mennesker henger med meg der inne.
Og jeg svarer alle som måtte ha noe på hjerte i større eller mindre grad.

Det er klart det tar tid, men det gir ufattelig mye også.
Men jeg, ilikhet med dere, er bare et menneske.

Et menneske med mange baller i lufta og som elsker det.
Men nå er sjongleringen i ferd med å bli katastrofe.

Nå må jeg eliminiere ørlitt.

Jeg sier ikke at det kroken på døra for godt, det er bare for en periode.
Men hvor lang denne pausen blir, vet jeg ikke.

Uker, måneder, år, vi får se om jeg ryker på en smell og ligger og rister av abstinenser etter noen dager.

Tanken bak, og målet er at jeg får gjort en ting skikkelig, istede for alt halveis.

Instagram, skal gjøres ordentlig.
Og her forsvinner ikke ting, her kan vi ha temaprater, inspo filmer, DIY og andre tips på rekke og rad, ja til og med kjøre litt live innimellom. Det har vi jo ikke gjort på evigheter.

Så borte blir jeg ikke, så langt der ifra. Dette, dere og alt betyr for mye for meg.
Dere er medisin, motivasjon, inspirasjon.

Jeg trenger dere, hvor enn klisje det høres ut.

Så om du bare er på snap, takk for følge så langt. (på en stund)
Om du er på instagram kan du gjerne hive deg på vårt galskap der inne om du ikke er der allerede.